Sucre og Potosí

Etter jungelen bestemte jeg meg for å jobbe meg mot Chile. Jeg hadde likevel en del steder på listen min, hvor første var Potosí, verdens høyest liggende by. På veien dit stoppet jeg i Sucre, Bolivias konstitusjonelle hovedstad. Det er likevel ikke en stor by. Byens sentrum er relativt kompakt med alt en trenger et steinkast unna. Her fant jeg også det beste lokale markedet så langt i reisen min. Utvalget av frukt var enormt med hjelpsomme selgere som gav deg en smaksprøve av alt du kastet blikket på. Juice-seksjonen kunne diske opp de beste mixene av frukt som jeg aldri hadde hørt om før, og i mengder som nesten ble overveldende. I tillegg var det boder der med lokale matretter til alle måltid. Kort oppsummert var det ikke behov for å gå noe annet sted. Sucre er også godt kjent for tekstilmarkedet i Tarabuco, en time utenfor byen. Tarabuco er en liten landsby hvor det skjer svært lite med unntak av søndager da markedet åpner og blir oversvømt av lokale og turister. Her finner man det beste av bolivianske vev-produkter, ulike ullprodukter, og ellers alt annet. Jeg ble i Sucre i et par dager og slappet av før jeg fortsatte til neste by, Potosí.

Potosí er en av verdens høyest liggende byer på 4090 moh. Byen ligger ved foten av fjellet Cerro de Potosí, som i sin tid inneholdt enorme mengder sølv. De spanske conquistadorene gravde ut 41 000 tonn rent sølv fra dette fjellet, som i sin tur sank flere hundremeter. Byen vokste til Nord-, og Sør-Amerikas største og rikeste by. På 1800-tallet var fjellet nesten tømt for sølv, og i dag er Potosi blitt en liten by på litt over 150 000 innbyggere. Hovedinntekten er fremdeles fra fjellet som inneholder mindre mengder sølv, tinn og mineraler. Potosí  er likevel veldig langt ifra en solskinnshistorie. Det er estimert at over 8 millioner mennesker har dødd i minene, og tallet stiger fremdeles. I dag jobber rundt 20 000 mennesker i minene uten lønn, men av prosenter av hva de finner. De fleste har korte liv, og dør av lungesykdommen silikose eller ulykker. Mange av de som jobber er unge eller til og med barn, og de er alle klar over at hver dag i minene korter ned livet betraktelig. De jobber skift på mellom tolv og tjue timer uten hvile eller mat. Så godt som alle arbeiderne tygger kokablader for å holde ut de lange timene, og ved hver mineinngang finner man en "Tia". Tia er en statue av djevelen som arbeiderne ofrer gaver til. Arbeiderne er kristne utenfor gruvene, men inne i fjellet finnes ingen gud. Her tilber man djevelen, som eier gruven, og hvis man blidgjør djevelen lar han deg leve en stund til. "The devils miner" er en dokumentar om gruvene som jeg anbefaler på det sterkeste.

I Potosí tilbyr de guidede turer i gruvene for turister. Guidene er tidligere arbeidere, som viser deg rundt i gruvene mens arbeiderne jobber rundt deg. Jeg så dessverre ingen gruvearbeidere ettersom det var en helligdag, men på en annen side var nok luften en del mindre støvete av den grunn også. Gruvene ligger over 4000 moh., temperaturen kan komme opp i 40 grader, og luften er ellers støvete. Noen områder må man krype gjennom, og overalt finnes vertikale huler som man lett kan falle utenfor og slå seg ihjel. Til tross for at jeg ikke så noen arbeide her kan jeg lett se for meg at dette må være en av verdens verste  arbeidsmiljøer.