Salar de Uyuni

Fra Potosi dro jeg rett til Uyuni sammen med fire backpackere som jeg var i potosigruvene med. Selve byen har omtrent ingenting å tilby med unntak av turer til Salar de Uyuni, verdens største saltslette. Vi booket en tur gjennom området og inn i Chile til turistbyen San Pedro de Atacama. Salar de Uyuni er restene av en forhistorisk sjø, og i dag er den en flate på over 10 000 kvadratmeter av salt, flere meter dyp. Hele sletten er nesten fullstendig flat, med en variasjon på rundt én meter over hele overflaten. I tillegg er luften svært tørr, noe som gjøre at sikten blir usedvanlig lang. Alt dette tilsammen utgjøre et svært spektakulært landskap som man omtrent ikke kan finne lignende til noe annet sted.

Turen gikk i en Toyota Landcruiser over tre dager, med tilsammen syv personer krøket sammen inni. Langt ifra den mest romslige reisen, men en bagatell som vi alle glemte ganske kjapt. Første stop på turen var en tog-kirkegård rett utenfor byen. Disse togene fraktet tidligere mineraler til havet, men ble skrapet da gruvene gikk tom. I dag er det en turistattraksjon, og å gå mellom de rustne togvognene vekker en spennende følelse av en blomstrende fortid, nå død og glemt.

En liten halvtime senere begynte vi å skimte den berømte saltflaten, en endeløs horisont av hvitt i alle retninger. Gjennom frontruten er det omtrent umulig å se at man beveger seg i det hele tatt. Verden består kun av en hvit bakke og en blå himmel som møtes i horisonten. Til tross for at saltflaten ved første øyekast virker fullstendig øde finnes det øyer som stikker opp rundt omkring. Disse ser man ikke så lett fordi horisonten egentlig er gjemt av en optisk illusjon forårsaket av den varme luften nær bakken. Når man nærmer seg øyene popper de etterhvert opp, i begynnelsen tilsynelatende svevende over bakken. Hele området ser ut til å bryte med alle oppfatninger av hvordan verden fungerer, og er en utrolig absurd opplevelse. Det finnes mange fantastiske persepsjonsbilder rundt i verden fra Salar de Uyuni. Selv fikk vi litt for lite tid til å ta de virkelig gode bildene her, men jeg legger i hvert fall ut det jeg har.

Øyene i saltørkenen er små oaser hvor man finner plante-, og dyreliv i et ellers ulevelig området. Det første man legger merke til på øyene er kaktusskogen som vokser overalt det ikke er sand. Disse plantene vokser en centimeter i året, og de største har derfor stått der siden årstallet var tresifret. Vi besøkte en av disse øyene, Isla Inkahuasi hvor den eldste kaktusen er over 1200 år gammel.

Det er ulovlig å bygge på saltflaten, men ettersom noen har gitt blanke i det finnes det noen overnattingssteder og et museum. Vi besøkte museet som var utelukkende bygget av salt, utenom taket og dørene. Stoler og interiør var salt, og mye av dekoren også. Mengden salt som finnes i Salar de Uyuni er vanskelig å begripe. Det blir hentet ut litt salt hvert år (25 000 tonn), men per i dag er det stort fokus på å bevare saltørkenen som den er. Det er likevel mye som tyder på at dette ikke vil vare evig. Saltflaten inneholder omtrent halvparten av verdens litiumreserver. Litium er et metall som brukes i dagens moderne batterier og vil være en viktig resurs i fremtiden. Som Sør-Amerikas fattigste land kan det være vanskelig å forestille seg at Bolivia ikke på ett eller annet tidspunkt vil grave opp saltflaten, og ofre det fantastiske området for de enorme verdiene som finnes der.

Fra saltflaten fortsatte vi tilbake til "land" vestover mot Chile. Her finner man et tørt landskap med merkelige steinformasjoner og aktive vulkaner. Noen av steinformasjonene er egentlig svære områder av korallrev i sjøen som tidligere fantes, andre formasjoner er lava som har størknet i møte med vann, mens noen er formet av vind og vær. Å forestille seg hvordan dette ble skapt i et hav mens man står på nesten 4000 moh. er egentlig ganske absurd. En annen attraksjon vi besøkte her var to grotter hvor den ene er en gammel kirkegård, og den andre et resultat av lavaformasjoner. Jeg skal heller la bildene beskrive grottene.

Veien videre mot Chile besto av et utall laguner farget røde, grønne eller gule av ulike mineraler eller alger. De fleste lagunene hadde et rikt fugleliv, hovedsakelig av flamingoer som hekker i disse områdene. Vi fant varme kilder som vi badet i, og et geysirområde fullt av boblende gjørme og damp. Hvis man har sjansen en gang i livet bør man absolutt besøke dette stedet mens det enda er så urørt som det er i dag. Bolivia har så langt vært et av de mindre besøkte landene i Sør-Amerika, men får større og større plass i reisebøkene. Nå er derfor en fin tid å reise hit. Det er et billig land, men et fantastisk folk. Det er ikke oversvømt av turister, men er lagt godt nok til rette for oss til å kunne oppleve landet uten problemer. I etterkant burde jeg brukt mer tid her, men som den gringoen jeg er lever jeg i tidsklemmen, og må skyndte meg videre.