Madidi

En liten times flytur nordover fra La Paz bringer en til lavlandet og til Madidi nasjonalpark. Dette er ett av stedene i verdens med størst biologisk mangfold, og er virkelig en opplevelse for seg selv. Flyturen ender i Rurrenabaque, en liten turistby midt i ødemarken. Flyplassen består hovedsakelig av et stykke asfalt, og når man lander kommer det etterhvert en buss som man kan sitte på med til sentrum. Det er først når man går ut av flyet at man skjønner hvor mye høyden har på temperatur og klima. I La Paz går man inn i flyet fra tørr, kald fjelluft, og en liten time etterpå står man midt i en varm klam jungel midt i Amazonas. Inne i byen finnes det hovedsakelig turoperatører, restauranter og hosteller. Jeg har en mistanke om at hovedinntekten kommer fra værfaste turister. Flyene går nemlig ikke i storm, noe som ikke er så sjeldent å oppleve. Selv måtte jeg overnatte en dag ekstra mens jeg ventet på bedre vær.

Uansett: Det var jungelen jeg kom for, jungel var hva jeg fikk. Tidligere har jeg vært i jungel både i Venezuela og Colombia, men dette var en helt annen opplevelse. Det finnes ikke et øyeblikks stillhet fra fugle-, og dyrelyder, og fra man tar første skritt ut av flyet i Rurrenabaque får man en følelse av å være lengre vekke fra sivilisasjon enn man noensinne har vært før. Selv midt i sentrum av den lille landsbyen føler man seg fullstendig isolert, og til tross for at Madidi begynner å bli litt turistifisert har jeg aldri opplevd mer urørt natur enn dette. Jeg ble med på en guidet fem-dagers tur med to kanadiske jenter som jeg traff på flyet. Vi tilbragte tre dager i Madidis jungel, og to dager ved en elv i Pampas, Sør-Amerikas mer fruktbare lavland.

I jungelen brukte vi også elvene en del, som er en naturlig motorvei i den ellers svært tette vegetasjonen. Første dag og natt bodde vi i en camp bygget litt innenfor elvebredden. Guiden vår hadde vokst opp i jungelen og var derfor lommekjent med omtrent alt som fantes av planter og dyr, noe som er imponerende i en skog med 1600 ulike typer trær og 9000 ulike fugler. Han kunne til og med det engelske, spanske, latinske og lokale navnet til det meste som var å finne der. Fra campen tok vi turer gjennom stier som var allerede laget. Den første timen gikk vi omtrent tretti meter. Mangfoldet av trær, insekter og fugler gjorde at man strengt tatt ikke trengte å bevege seg. Fra ethvert sted i Madidi har man innenfor hånds rekkevidde mer biologisk mangfold enn man finner i de fleste norske skoger. Mengden giftige insekter og også en del større enn man finner i de fleste norske skoger, noe vi fort fant ut. Langt ifra alt er dødelig, men man har blant annet veps og maur som kan gjøre betydelig mer skade enn variantene vi er vant til hjemme. Selv ble jeg ikke stukket av noe mer alvorlig enn mygg, sandfluer og flått, men en av jentene fikk seg et vepsestikk av den mer smertefulle sorten. Disse vepsene ble vi til slutt nødt å løpe fra fordi de følger etter deg, og går nesten utelukkende etter øynene. Bortsett fra denne lille episoden hadde vi ingen ubehagelige opplevelser.

Om natten gikk vi en ny tur, og på denne tiden er det om mulig enda mer å finne. Det tok oss en time å komme ut av den lille campen og inn i skogen fordi vi fant så mye omtrent rett ved føttene våre. Blant annet fant vi taranteller i hytten hvor vi sov, giftige tusenbein overalt i campen, et utall edderkopper i alle størrelser og farger, og noen fantastiske ildfluer. Samme natten ble vi vekket av lydene fra en jaguar som jaktet i nærheten av campen. Om dagen fant vi sporene etter den, og langs dem spor av at den hadde tatt et villsvin. Å se en jaguar var min største drøm før denne turen, men det er så godt som umulig, så jeg var svært fornøyd med denne opplevelsen. Ellers så vi flere typer aper som brøleape, edderkoppape og "nattape", dessverre ingen som jeg fikk brukbare bilder av. En av perlene i Madidi er en klippe hvor det samler seg papegøyer av typen grønnvingerødara. I tillegg til å se dem sveve over tretoppene ovenfra, bruker de også trærne langs kanten av stupet til å samles kun få meter fra hvor vi sto. Å se disse fuglene fly over jungelen i flokk er en av de visuelt flotteste tingene jeg noensinne har sett. I likhet med mye annet i jungelen var de litt for langt vekke og litt for raske for kameraet mitt, så bildene rettferdiggjør ikke helt hendelsen.

En av de mest intense opplevelsene jeg hadde i jungelen var når vi over en gruppe vinnsvin. Disse lager et fantastisk spetakkel av klikkelyder og noen dype rumlelyder som man kjenner i bakken. Vinnsvin er kjøttetere så det første guiden fortalte oss var å plukke seg ut et klatrebart tre i tilfelle ting gikk feil vei. Vi sto deretter helt stille mens lydene ble mer og mer intense og etterhvert omringet oss fra alle sider. Svinene ser dårlig så lenge man står helt stille så de kom ganske nærme oss. Plutselig fikk en av dem øye på oss og løp vekk mens han skrek en alarm. Sekunder etterpå kom alarmen fra alle kanter og hele vinnsvinflokken brøytet seg gjennom jungelen med et skikkelig rabalder. Å begynne å ramse opp alt jeg så og opplevde i jungelen ville blitt litt langtekkelig, så jeg legger heller ut bilder av de mer fascinerende tingene jeg så og faktisk greide å fotografere. Jungelen var også så utrolig mye mer enn bare de ulike typene fugler og dyr, men også landskapet er helt fantastisk, og følelsen av å være fullstendig frakoblet fra sivilisasjon, tid, stress og normal hverdag.

Tredje dagen våknet vi fredelig til lydene av noen brøleaper langt vekke, og begynte å bevege oss mot Pampas. Dette området er mer savanne enn jungel, og det er få vannkilder utenom elvene. Å finne dyrelivet er derfor så enkelt som å finne seg en liten båt og reise oppover elven. Det er tre ting som finnes i overflod langs elven. Det første er kaimaner, en slags krokodille som man ser gjennomsnittlig annenhver meter langs elvebredden. Det andre er skilpadder som soler seg på greiner o.l. som stikker opp fra vannet. Det tredje er flodsvinet, verdens største gnager. I tillegg til å se ut som resultatet av et horribelt marssvineksperiment, har den også et strengt faderlig ansiktsuttrykk, og hver gang den ser på deg er det som om den sier "Jeg vet hva du gjorde, og jeg er veldig skuffet".

På et tidspunkt kjørte guiden vår båten på land for å strekke ut beina litt. Mens vi sto langs elvebredden fant han frem fiskesnøre og et stykke kjøtt. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men selvfølgelig finnes det piraja i Amazonas. Første kastet var et sjokk. På ingen av kastene tok det mer enn et sekund fra kroken landet til kjøttet var ribbet fra kroken. Fiskingen for min del var fullstendig mislykket ettersom ingen faktisk ble hukket på kroken, men det var likevel en opplevelse jeg sent vil glemme. Noen av de andre var heldigvis mer produktiv enn meg, og stekt piraja er en fantastisk god rett.

En annen av de mer fascinerende dyrene i elven er den rosa elvedelfinen som popper opp av vannet i ny og ne for å puste. Jeg fikk aldri sett mye av delfinen ettersom vannet er fullstendig grumsete og man har absolutt null sikt lengre enn 2 centimeter ned i elven. Hva som faktisk finnes der nede er derfor ren gjetning. Det virkelig er fantastisk med delfinen er at så lenge den er rundt omkring holder kaimaner og pirajaer seg unna. Det vil si at hvis man finner en liten flokk kan man hoppe uti og bade. Dette gjorde vi, og det er lenge siden jeg har vært mer redd. Man har absolutt ingen sikt i vannet, og ut ifra hva jeg hadde opplevd så langt burde vannet vært overfylt av kaimaner og piraja. Det virket likevel som om delfinene gjorde jobben sin for jeg kjente ingen kjever lukke seg rundt meg. I hvert fall det første minuttet. Det viser seg nemlig at det er en annen type fisk der av typen som plukker død hud, og brukes i terapeutiske sammenhenger. Denne derimot biter litt hardere og ble en liten plage. I tillegg var det utrolig nervepirrende med delfinene som man ikke kunne se og plutselig dultet borti deg eller poppet opp rett foran deg. Det var fremdeles en helt utrolig opplevelse av typen som man opplever én gang i livet.

Siste dagen dro vi på jakt etter anakonda langs elvebredden av en nesten inntørket elv. Vi fant en klapperslange som jeg dessverre ikke fikk tatt et bilde av, og en død anakonda, som ikke var så mye moro. Vi var likevel heldige og så pampashjorten, som visstnok er et utrolig uvanlig syn. Før jeg kom til jungelen hadde jeg som mål å se enten et kattedyr eller en anakonda. Jeg fikk ikke dette ønsket oppfylt, men dette gav på ingen måte noen bitter avslutning på turen. Jeg hadde ikke trodd at så urørt natur som jeg opplevde her var mulig å oppleve uten å dra på en omfattende og krevende ekspedisjon. Madidi nasjonalpark er fremdeles relativt lite turistifisert, blant annet fordi Bolivia er en relativt ny turistdestinasjon, og fordi det finnes tilsvarende parker i mer turistifiserte land. Jeg håper den holder seg slik fordi det er allerede mange trusler som for eksempel veiprosjektet nevnt i forrige blogg, og det finnes også et prosjekt for å bygge en demning. Enn så lenge er det den desidert beste naturopplevelsen jeg har hatt i Sør-Amerika.