Sucre er Bolivias offisielle hovedstad, men på alle andre
måter enn navnet er det La Paz som fungerer som landets administrerende
by. For reisende er det en fin by å bruke som springbrett til reisemål
rundt om i landet. Jeg har ikke brukt så mye tid på selve byen ettersom jeg
begynner å få litt dårlig tid til resten av Sør-Amerika, men det er absolutt en
fantastisk by. Jeg dro fra Puno til La Paz med buss og var egentlig heldig som
kom meg helt frem. Det har nemlig foregått mange demonstrasjoner i La
Paz-området og på veien frem møtte vi flere veiblokkeringer som akkurat hadde
blitt ryddet av myndighetene. Demonstrasjonene angår de innfødtes rettigheter,
og mer spesifikt om en vei som er planlagt bygd gjennom regnskogen. Bolivia er
et av de fattigste landene i Sør-Amerika, og det kan derfor være vanskelig å
prioritere preservering av landets natur over økonomisk vekst.
Byen ligger i det bolivianske høyplatået og varierer fra
3000 til over 4000 m.o.h. De fleste husene er laget av murstein, noe som gir byen
en monoton farge og nesten kamuflerer den i landskapet. Utsikten over byen er
utrolig spesiell, og selv får jeg assosiasjoner til en isbre som brer
seg utover landskapet. Byen er overaskende kald i forhold til hvor den ligger i
verden, men dette er selvfølgelig på grunn av høyden. Solen varmer likevel godt
her, så man holder seg god og varm om dagen.
En av attraksjonene i selve byen er "Witches Market",
en gate hvor det selges alt mulig av heksebrygg og ingrediensene for å lage
dem. En av de mer eksotiske tingene man kan kjøpe her er tørkede lamafostre,
som jeg føler er en gjenganger i Sør-Amerika. En annen er kokamuseet hvor de
tar for seg historien til kokaplanten, en plante som har hatt stor innflytelse
i boliviansk kultur. Koka betyr fremdeles mye for den innfødte befolkningen,
ikke bare i Bolivia, men for nesten alle de sør-amerikanske landene. Den er
fullt lovlig, og finnes i de fleste former. De innfødte bruker den på samme
måte som tyggetobakk, og i alle kafeer kan man få koka-te. Kort oppsummert har
den omtrent samme oppkvikkende effekt som kaffe, og i høyden har den mange
fordeler i forhold til akklimatisering. Den har også en stor religiøs
betydning, og kokablader blir brukt som offergave til gudene, for å spå
fremtiden, eller til å helbrede sykdom. Etter en stund i Sør-Amerika ser man
ikke på kokablader som noe annet enn en hvilken som helst te, så det kan fort
gjøres å ta med noe i bagasjen hjem ved en glipp. Noe som sikkert ikke blir
godt mottatt i tollen.
En annen svært underholdene aktivitet jeg deltok på var
Cholitas Wrestling, kvinnelige wrestling-brytere som gyver løs på hverandre.
Det viste seg å være svært annerledes enn jeg først hadde forestilt meg. Damene
så ut som tilfeldige bolivianske damer i tradisjonelle skjørt og hatter, korte,
og litt smålubne. Likevel overasket de med akrobatiske triks som jeg ikke kunne
kopiert om livet mitt hadde stått på spill. I tillegg var det mannlige brytere
med også som skapte mye innlevelse fra publikum med å hjule opp de kvinnelige
bryterne. Hele showet varte i flere timer hvor det hele tok mer og mer av. Til
slutt foregikk det ulike kamper mellom bryterne ikke bare i ringen men
på tribunen og eller i hele bygget, men publikum løp til
alle kanter for å unngå å havne mellom to brytere.
I umiddelbar nærhet av byen er det også mye å finne på. En
av de store trekkplastrene som de fleste turister begir seg ut på er
"Death Road". Dette var tidligere veien mellom La Paz og byen Coroico
(det er bygget en tryggere vei nå), og har flere smale partier med loddrette
stup på den ene siden. Veien hadde en periode 200-300 liv på samvittigheten
årlig og har blitt kåret til verdens farligste vei, men i dag blir den lite
brukt av reisende. I stedet har den blitt tatt over av adrenalinentusiaster som
har funnet et lite downhill-eldorado. Med unntak av en ørliten oppoverbakke kan
man sykle 64 kilometer uavbrutt nedover med en fantastisk utsikt. Ettersom det
var en bilvei er det relativt god plass for en sykkel, så man trenger ikke å ha
mye erfaring for å suse nedover her. Det er selvfølgelig en fordel, og siden
1998 har 18 syklister falt i døden på denne veien. Jeg dro selvfølgelig og
prøvde veien selv, og må innrømme at utsikten fra veien er spektakulær. Selve
syklingen var likevel litt lite utfordrende, men det er kanskje en fordel når
et feilgrep fort kan ende med et 600-meter fall. Når man plutselig møter en
lastebil rundt en sving er det også greit å ha litt å gå på.
Jeg har for tiden mye å gjøre og lite tid til skriving så
jeg gir meg her. Jeg skal heller dedikere litt mer tid til bloggen og bildene
fra jungelturen min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar