Iguazufallene

Det begynner å nærme seg slutten av reisen min, og jeg har krysset av min nest siste store opplevelse fra listen min, nemlig Iguazúfallene mellom Argentina og Brasil. For å komme dit har jeg krysset Argentina og nesten byttet kyst, en lang og til tider slitsom reise. Heldigvis er bussene i mange søramerikanske land svært gode med både beinplass og matservering. Jeg reiste fra Chile sammen med fire andre backpackere som jeg har reist med de siste ukene. Vi stoppet noen dager i Salta, Argentina, et sted som visstnok har et fantastisk landskap i nær omkrets. Dette fikk vi dessverre ikke sett så mye av siden det regnet, men vi hadde fremdeles en fantastisk tid med god mat og drikke. Fra Salta dro vi i ulike retninger. Jeg og Henriette fra Amsterdam fortsatte videre østover mot Iguazú. Av tidsmangel og latskap skal jeg la det være med dette fra Argentina ellers, og hoppe rett til Iguazúfallene

Jeg har tidligere sett Victoria Falls i Zambia (i tørketid) og Angel Falls i Venezuela, men Iguazúfallene slo dem begge med god margin. Jeg hadde sett få bilder av fossen og hadde egentlig ingen forventninger, så jeg ble veldig overasket over hvor spektakulær den er. Fossen ligger i elven med samme navn, mellom Brasil og Argentina. Jeg brukte tre dager på å gå rundt i området og få med meg alle detaljer, og jo mer tid jeg brukte her, jo mer imponert ble jeg.

Iguazúfallene kan sees fra både Argentina og Brasil. Begge sider er fantastiske, og veldig ulike. Fra Brasil får man oversikt over hele fossefallet, mens på den Argentinske siden kommer man nærmere på fossen. Vi brukte to dager på å gå rundt omkring på ulike siter som viser de forskjellige enkeltfossene som fossen består av. I tillegg til en helt utrolig skue over den fallene finner man også fugler, dyr og et hav av ulike sommerfugler. Jeg har tidligere skrevet om jungelen i Madidi, Bolivia hvor det var en svær blå sommerfugl som jeg aldri greide å ta bilde av. Vell, endelig greide jeg det. Jeg måtte stå stille i en uendelighet mens mygg og andre insekt forsynte seg grovt av leggene mine, og bildet ble ganske uklart, men endelig fikk jeg det forbaskede bildet. Ellers så jeg hundrevis av ulike vidunderlige sommerfugler, ulike tukaner og andre fugler, div reptiler, nesebjørn, capucin-ape, agouti, og en og annen gnager av ukjent sort.

Mitt første syn av selve fallet var "Devils throat", et voldsomt område hvor elven omringer selve fallet og lager en voldsom sky av vanndamp. Her, i likhet med en del andre områder i fallene, blir man søkkvåt, og det ble en fin utfordring å få tatt et bilde uten å ofre kameraet i en våt grav. Området rundt fallene er bygget ut med gangbroer slik at man lett kan komme seg rundt i virvaret av ulike enkeltfosser. Disse vandret vi rundt på i to dager før vi dro over til den brasilianske siden av fossen. Etter å ha sett fossen på nært hold i to dager fikk vi endelig et oversiktsbilde over området, noe som var nesten en like fantastisk opplevelse. Videre beskrivelse av fossen overlater jeg til bildene som jeg snart legger ut.

San Pedro de Atacama og Valle de la Luna

Det ble ikke mye jeg fikk se av Chile. Det ble stort sett den lille ørkenbyen San Pedro de Atacama, som drives like mye av europeere som chilenere, så strengt tatt føler jeg at det blir feil å si at jeg har opplevd Chile. San Pedro de Atacama ligger helt nord i det langstrakte landet midt i Atacama-ørkenen, og er en liten grønn oase i verdens tørreste ørken.

Området som San Pedro ligger i har en av verdens klareste stjernehimler, og er derfor et populært område å dra på stjerneekskursjoner med turoperatørene som tilbyr dette. Mens vi var der var det dessverre fullmåne, så det ble ingen stjernetur på oss. Den andre store attraksjonen i området er Valle de la Luna, en dal med et månelignende landskap, Fullstendig tørt, med merkelige steinformasjoner formet av vann og vind. Vann har sluttet å forme landskapet ettersom noen områder i dalen ikke har hatt nedbør på flere hundre år. NASA har brukt denne dalen til å teste en prototype av en robot som skal sendes til Mars, og når man tar turen hit ser man hvorfor de valgte dette stedet.

Jeg skulle ønske at jeg kunne mer om geologi, fordi mye av landskapet i Valle de la Luna er ganske uforståelig. Hjemme kan jeg se for meg hvordan isbreer har raspet landet til daler og topper, men her skjønner jeg ingenting. Man går over knudrete steinlandskap, eller i hulene under. En topp bestående av en skarp og knudrete overflate som går plutselig over til en jevn, monoton overflate som en svamp halvveis dekket av glasur.

Solnedgangen i Valle de la Luna er visstnok utrolig fantastisk, men veldig turistifisert. I stedet for å bli med en av disse turene valgte jeg og gruppen, som jeg har reist med i over en uke nå, å leie sykler og oppleve dalen på egen hånd. Vi dro om morgenen mens det er få andre der, noe som gjorde opplevelsen enda bedre. Jeg dro også fra resten av gjengen på en liten avstikker. Helt alene i dette landskapet føler man virkelig at man har forlatt jorden til fordel for en ukjent og urørt verden. Jeg kunne syklet rundt på måfå her hele dagen, hadde det ikke vært for at jeg hadde etterlatt vannet mitt hos resten av gruppen. I denne dalen varer man ikke lenge uten vann, så til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet og finne resten av gjengen. Hvis noen andre en gang skal til San Pedro de Atacama vil jeg foreslå å leie en fulldempet sykkel og tråkke rundt på egenhånd litt utenfor allfarevei i Valle de la Luna.

Salar de Uyuni

Fra Potosi dro jeg rett til Uyuni sammen med fire backpackere som jeg var i potosigruvene med. Selve byen har omtrent ingenting å tilby med unntak av turer til Salar de Uyuni, verdens største saltslette. Vi booket en tur gjennom området og inn i Chile til turistbyen San Pedro de Atacama. Salar de Uyuni er restene av en forhistorisk sjø, og i dag er den en flate på over 10 000 kvadratmeter av salt, flere meter dyp. Hele sletten er nesten fullstendig flat, med en variasjon på rundt én meter over hele overflaten. I tillegg er luften svært tørr, noe som gjøre at sikten blir usedvanlig lang. Alt dette tilsammen utgjøre et svært spektakulært landskap som man omtrent ikke kan finne lignende til noe annet sted.

Turen gikk i en Toyota Landcruiser over tre dager, med tilsammen syv personer krøket sammen inni. Langt ifra den mest romslige reisen, men en bagatell som vi alle glemte ganske kjapt. Første stop på turen var en tog-kirkegård rett utenfor byen. Disse togene fraktet tidligere mineraler til havet, men ble skrapet da gruvene gikk tom. I dag er det en turistattraksjon, og å gå mellom de rustne togvognene vekker en spennende følelse av en blomstrende fortid, nå død og glemt.

En liten halvtime senere begynte vi å skimte den berømte saltflaten, en endeløs horisont av hvitt i alle retninger. Gjennom frontruten er det omtrent umulig å se at man beveger seg i det hele tatt. Verden består kun av en hvit bakke og en blå himmel som møtes i horisonten. Til tross for at saltflaten ved første øyekast virker fullstendig øde finnes det øyer som stikker opp rundt omkring. Disse ser man ikke så lett fordi horisonten egentlig er gjemt av en optisk illusjon forårsaket av den varme luften nær bakken. Når man nærmer seg øyene popper de etterhvert opp, i begynnelsen tilsynelatende svevende over bakken. Hele området ser ut til å bryte med alle oppfatninger av hvordan verden fungerer, og er en utrolig absurd opplevelse. Det finnes mange fantastiske persepsjonsbilder rundt i verden fra Salar de Uyuni. Selv fikk vi litt for lite tid til å ta de virkelig gode bildene her, men jeg legger i hvert fall ut det jeg har.

Øyene i saltørkenen er små oaser hvor man finner plante-, og dyreliv i et ellers ulevelig området. Det første man legger merke til på øyene er kaktusskogen som vokser overalt det ikke er sand. Disse plantene vokser en centimeter i året, og de største har derfor stått der siden årstallet var tresifret. Vi besøkte en av disse øyene, Isla Inkahuasi hvor den eldste kaktusen er over 1200 år gammel.

Det er ulovlig å bygge på saltflaten, men ettersom noen har gitt blanke i det finnes det noen overnattingssteder og et museum. Vi besøkte museet som var utelukkende bygget av salt, utenom taket og dørene. Stoler og interiør var salt, og mye av dekoren også. Mengden salt som finnes i Salar de Uyuni er vanskelig å begripe. Det blir hentet ut litt salt hvert år (25 000 tonn), men per i dag er det stort fokus på å bevare saltørkenen som den er. Det er likevel mye som tyder på at dette ikke vil vare evig. Saltflaten inneholder omtrent halvparten av verdens litiumreserver. Litium er et metall som brukes i dagens moderne batterier og vil være en viktig resurs i fremtiden. Som Sør-Amerikas fattigste land kan det være vanskelig å forestille seg at Bolivia ikke på ett eller annet tidspunkt vil grave opp saltflaten, og ofre det fantastiske området for de enorme verdiene som finnes der.

Fra saltflaten fortsatte vi tilbake til "land" vestover mot Chile. Her finner man et tørt landskap med merkelige steinformasjoner og aktive vulkaner. Noen av steinformasjonene er egentlig svære områder av korallrev i sjøen som tidligere fantes, andre formasjoner er lava som har størknet i møte med vann, mens noen er formet av vind og vær. Å forestille seg hvordan dette ble skapt i et hav mens man står på nesten 4000 moh. er egentlig ganske absurd. En annen attraksjon vi besøkte her var to grotter hvor den ene er en gammel kirkegård, og den andre et resultat av lavaformasjoner. Jeg skal heller la bildene beskrive grottene.

Veien videre mot Chile besto av et utall laguner farget røde, grønne eller gule av ulike mineraler eller alger. De fleste lagunene hadde et rikt fugleliv, hovedsakelig av flamingoer som hekker i disse områdene. Vi fant varme kilder som vi badet i, og et geysirområde fullt av boblende gjørme og damp. Hvis man har sjansen en gang i livet bør man absolutt besøke dette stedet mens det enda er så urørt som det er i dag. Bolivia har så langt vært et av de mindre besøkte landene i Sør-Amerika, men får større og større plass i reisebøkene. Nå er derfor en fin tid å reise hit. Det er et billig land, men et fantastisk folk. Det er ikke oversvømt av turister, men er lagt godt nok til rette for oss til å kunne oppleve landet uten problemer. I etterkant burde jeg brukt mer tid her, men som den gringoen jeg er lever jeg i tidsklemmen, og må skyndte meg videre.

Sucre og Potosí

Etter jungelen bestemte jeg meg for å jobbe meg mot Chile. Jeg hadde likevel en del steder på listen min, hvor første var Potosí, verdens høyest liggende by. På veien dit stoppet jeg i Sucre, Bolivias konstitusjonelle hovedstad. Det er likevel ikke en stor by. Byens sentrum er relativt kompakt med alt en trenger et steinkast unna. Her fant jeg også det beste lokale markedet så langt i reisen min. Utvalget av frukt var enormt med hjelpsomme selgere som gav deg en smaksprøve av alt du kastet blikket på. Juice-seksjonen kunne diske opp de beste mixene av frukt som jeg aldri hadde hørt om før, og i mengder som nesten ble overveldende. I tillegg var det boder der med lokale matretter til alle måltid. Kort oppsummert var det ikke behov for å gå noe annet sted. Sucre er også godt kjent for tekstilmarkedet i Tarabuco, en time utenfor byen. Tarabuco er en liten landsby hvor det skjer svært lite med unntak av søndager da markedet åpner og blir oversvømt av lokale og turister. Her finner man det beste av bolivianske vev-produkter, ulike ullprodukter, og ellers alt annet. Jeg ble i Sucre i et par dager og slappet av før jeg fortsatte til neste by, Potosí.

Potosí er en av verdens høyest liggende byer på 4090 moh. Byen ligger ved foten av fjellet Cerro de Potosí, som i sin tid inneholdt enorme mengder sølv. De spanske conquistadorene gravde ut 41 000 tonn rent sølv fra dette fjellet, som i sin tur sank flere hundremeter. Byen vokste til Nord-, og Sør-Amerikas største og rikeste by. På 1800-tallet var fjellet nesten tømt for sølv, og i dag er Potosi blitt en liten by på litt over 150 000 innbyggere. Hovedinntekten er fremdeles fra fjellet som inneholder mindre mengder sølv, tinn og mineraler. Potosí  er likevel veldig langt ifra en solskinnshistorie. Det er estimert at over 8 millioner mennesker har dødd i minene, og tallet stiger fremdeles. I dag jobber rundt 20 000 mennesker i minene uten lønn, men av prosenter av hva de finner. De fleste har korte liv, og dør av lungesykdommen silikose eller ulykker. Mange av de som jobber er unge eller til og med barn, og de er alle klar over at hver dag i minene korter ned livet betraktelig. De jobber skift på mellom tolv og tjue timer uten hvile eller mat. Så godt som alle arbeiderne tygger kokablader for å holde ut de lange timene, og ved hver mineinngang finner man en "Tia". Tia er en statue av djevelen som arbeiderne ofrer gaver til. Arbeiderne er kristne utenfor gruvene, men inne i fjellet finnes ingen gud. Her tilber man djevelen, som eier gruven, og hvis man blidgjør djevelen lar han deg leve en stund til. "The devils miner" er en dokumentar om gruvene som jeg anbefaler på det sterkeste.

I Potosí tilbyr de guidede turer i gruvene for turister. Guidene er tidligere arbeidere, som viser deg rundt i gruvene mens arbeiderne jobber rundt deg. Jeg så dessverre ingen gruvearbeidere ettersom det var en helligdag, men på en annen side var nok luften en del mindre støvete av den grunn også. Gruvene ligger over 4000 moh., temperaturen kan komme opp i 40 grader, og luften er ellers støvete. Noen områder må man krype gjennom, og overalt finnes vertikale huler som man lett kan falle utenfor og slå seg ihjel. Til tross for at jeg ikke så noen arbeide her kan jeg lett se for meg at dette må være en av verdens verste  arbeidsmiljøer.

Madidi

En liten times flytur nordover fra La Paz bringer en til lavlandet og til Madidi nasjonalpark. Dette er ett av stedene i verdens med størst biologisk mangfold, og er virkelig en opplevelse for seg selv. Flyturen ender i Rurrenabaque, en liten turistby midt i ødemarken. Flyplassen består hovedsakelig av et stykke asfalt, og når man lander kommer det etterhvert en buss som man kan sitte på med til sentrum. Det er først når man går ut av flyet at man skjønner hvor mye høyden har på temperatur og klima. I La Paz går man inn i flyet fra tørr, kald fjelluft, og en liten time etterpå står man midt i en varm klam jungel midt i Amazonas. Inne i byen finnes det hovedsakelig turoperatører, restauranter og hosteller. Jeg har en mistanke om at hovedinntekten kommer fra værfaste turister. Flyene går nemlig ikke i storm, noe som ikke er så sjeldent å oppleve. Selv måtte jeg overnatte en dag ekstra mens jeg ventet på bedre vær.

Uansett: Det var jungelen jeg kom for, jungel var hva jeg fikk. Tidligere har jeg vært i jungel både i Venezuela og Colombia, men dette var en helt annen opplevelse. Det finnes ikke et øyeblikks stillhet fra fugle-, og dyrelyder, og fra man tar første skritt ut av flyet i Rurrenabaque får man en følelse av å være lengre vekke fra sivilisasjon enn man noensinne har vært før. Selv midt i sentrum av den lille landsbyen føler man seg fullstendig isolert, og til tross for at Madidi begynner å bli litt turistifisert har jeg aldri opplevd mer urørt natur enn dette. Jeg ble med på en guidet fem-dagers tur med to kanadiske jenter som jeg traff på flyet. Vi tilbragte tre dager i Madidis jungel, og to dager ved en elv i Pampas, Sør-Amerikas mer fruktbare lavland.

I jungelen brukte vi også elvene en del, som er en naturlig motorvei i den ellers svært tette vegetasjonen. Første dag og natt bodde vi i en camp bygget litt innenfor elvebredden. Guiden vår hadde vokst opp i jungelen og var derfor lommekjent med omtrent alt som fantes av planter og dyr, noe som er imponerende i en skog med 1600 ulike typer trær og 9000 ulike fugler. Han kunne til og med det engelske, spanske, latinske og lokale navnet til det meste som var å finne der. Fra campen tok vi turer gjennom stier som var allerede laget. Den første timen gikk vi omtrent tretti meter. Mangfoldet av trær, insekter og fugler gjorde at man strengt tatt ikke trengte å bevege seg. Fra ethvert sted i Madidi har man innenfor hånds rekkevidde mer biologisk mangfold enn man finner i de fleste norske skoger. Mengden giftige insekter og også en del større enn man finner i de fleste norske skoger, noe vi fort fant ut. Langt ifra alt er dødelig, men man har blant annet veps og maur som kan gjøre betydelig mer skade enn variantene vi er vant til hjemme. Selv ble jeg ikke stukket av noe mer alvorlig enn mygg, sandfluer og flått, men en av jentene fikk seg et vepsestikk av den mer smertefulle sorten. Disse vepsene ble vi til slutt nødt å løpe fra fordi de følger etter deg, og går nesten utelukkende etter øynene. Bortsett fra denne lille episoden hadde vi ingen ubehagelige opplevelser.

Om natten gikk vi en ny tur, og på denne tiden er det om mulig enda mer å finne. Det tok oss en time å komme ut av den lille campen og inn i skogen fordi vi fant så mye omtrent rett ved føttene våre. Blant annet fant vi taranteller i hytten hvor vi sov, giftige tusenbein overalt i campen, et utall edderkopper i alle størrelser og farger, og noen fantastiske ildfluer. Samme natten ble vi vekket av lydene fra en jaguar som jaktet i nærheten av campen. Om dagen fant vi sporene etter den, og langs dem spor av at den hadde tatt et villsvin. Å se en jaguar var min største drøm før denne turen, men det er så godt som umulig, så jeg var svært fornøyd med denne opplevelsen. Ellers så vi flere typer aper som brøleape, edderkoppape og "nattape", dessverre ingen som jeg fikk brukbare bilder av. En av perlene i Madidi er en klippe hvor det samler seg papegøyer av typen grønnvingerødara. I tillegg til å se dem sveve over tretoppene ovenfra, bruker de også trærne langs kanten av stupet til å samles kun få meter fra hvor vi sto. Å se disse fuglene fly over jungelen i flokk er en av de visuelt flotteste tingene jeg noensinne har sett. I likhet med mye annet i jungelen var de litt for langt vekke og litt for raske for kameraet mitt, så bildene rettferdiggjør ikke helt hendelsen.

En av de mest intense opplevelsene jeg hadde i jungelen var når vi over en gruppe vinnsvin. Disse lager et fantastisk spetakkel av klikkelyder og noen dype rumlelyder som man kjenner i bakken. Vinnsvin er kjøttetere så det første guiden fortalte oss var å plukke seg ut et klatrebart tre i tilfelle ting gikk feil vei. Vi sto deretter helt stille mens lydene ble mer og mer intense og etterhvert omringet oss fra alle sider. Svinene ser dårlig så lenge man står helt stille så de kom ganske nærme oss. Plutselig fikk en av dem øye på oss og løp vekk mens han skrek en alarm. Sekunder etterpå kom alarmen fra alle kanter og hele vinnsvinflokken brøytet seg gjennom jungelen med et skikkelig rabalder. Å begynne å ramse opp alt jeg så og opplevde i jungelen ville blitt litt langtekkelig, så jeg legger heller ut bilder av de mer fascinerende tingene jeg så og faktisk greide å fotografere. Jungelen var også så utrolig mye mer enn bare de ulike typene fugler og dyr, men også landskapet er helt fantastisk, og følelsen av å være fullstendig frakoblet fra sivilisasjon, tid, stress og normal hverdag.

Tredje dagen våknet vi fredelig til lydene av noen brøleaper langt vekke, og begynte å bevege oss mot Pampas. Dette området er mer savanne enn jungel, og det er få vannkilder utenom elvene. Å finne dyrelivet er derfor så enkelt som å finne seg en liten båt og reise oppover elven. Det er tre ting som finnes i overflod langs elven. Det første er kaimaner, en slags krokodille som man ser gjennomsnittlig annenhver meter langs elvebredden. Det andre er skilpadder som soler seg på greiner o.l. som stikker opp fra vannet. Det tredje er flodsvinet, verdens største gnager. I tillegg til å se ut som resultatet av et horribelt marssvineksperiment, har den også et strengt faderlig ansiktsuttrykk, og hver gang den ser på deg er det som om den sier "Jeg vet hva du gjorde, og jeg er veldig skuffet".

På et tidspunkt kjørte guiden vår båten på land for å strekke ut beina litt. Mens vi sto langs elvebredden fant han frem fiskesnøre og et stykke kjøtt. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men selvfølgelig finnes det piraja i Amazonas. Første kastet var et sjokk. På ingen av kastene tok det mer enn et sekund fra kroken landet til kjøttet var ribbet fra kroken. Fiskingen for min del var fullstendig mislykket ettersom ingen faktisk ble hukket på kroken, men det var likevel en opplevelse jeg sent vil glemme. Noen av de andre var heldigvis mer produktiv enn meg, og stekt piraja er en fantastisk god rett.

En annen av de mer fascinerende dyrene i elven er den rosa elvedelfinen som popper opp av vannet i ny og ne for å puste. Jeg fikk aldri sett mye av delfinen ettersom vannet er fullstendig grumsete og man har absolutt null sikt lengre enn 2 centimeter ned i elven. Hva som faktisk finnes der nede er derfor ren gjetning. Det virkelig er fantastisk med delfinen er at så lenge den er rundt omkring holder kaimaner og pirajaer seg unna. Det vil si at hvis man finner en liten flokk kan man hoppe uti og bade. Dette gjorde vi, og det er lenge siden jeg har vært mer redd. Man har absolutt ingen sikt i vannet, og ut ifra hva jeg hadde opplevd så langt burde vannet vært overfylt av kaimaner og piraja. Det virket likevel som om delfinene gjorde jobben sin for jeg kjente ingen kjever lukke seg rundt meg. I hvert fall det første minuttet. Det viser seg nemlig at det er en annen type fisk der av typen som plukker død hud, og brukes i terapeutiske sammenhenger. Denne derimot biter litt hardere og ble en liten plage. I tillegg var det utrolig nervepirrende med delfinene som man ikke kunne se og plutselig dultet borti deg eller poppet opp rett foran deg. Det var fremdeles en helt utrolig opplevelse av typen som man opplever én gang i livet.

Siste dagen dro vi på jakt etter anakonda langs elvebredden av en nesten inntørket elv. Vi fant en klapperslange som jeg dessverre ikke fikk tatt et bilde av, og en død anakonda, som ikke var så mye moro. Vi var likevel heldige og så pampashjorten, som visstnok er et utrolig uvanlig syn. Før jeg kom til jungelen hadde jeg som mål å se enten et kattedyr eller en anakonda. Jeg fikk ikke dette ønsket oppfylt, men dette gav på ingen måte noen bitter avslutning på turen. Jeg hadde ikke trodd at så urørt natur som jeg opplevde her var mulig å oppleve uten å dra på en omfattende og krevende ekspedisjon. Madidi nasjonalpark er fremdeles relativt lite turistifisert, blant annet fordi Bolivia er en relativt ny turistdestinasjon, og fordi det finnes tilsvarende parker i mer turistifiserte land. Jeg håper den holder seg slik fordi det er allerede mange trusler som for eksempel veiprosjektet nevnt i forrige blogg, og det finnes også et prosjekt for å bygge en demning. Enn så lenge er det den desidert beste naturopplevelsen jeg har hatt i Sør-Amerika.

La Paz

Sucre er Bolivias offisielle hovedstad, men på alle andre måter enn navnet er det La Paz som fungerer som landets administrerende by. For reisende er det en fin by å bruke som springbrett til reisemål rundt om i landet. Jeg har ikke brukt så mye tid på selve byen ettersom jeg begynner å få litt dårlig tid til resten av Sør-Amerika, men det er absolutt en fantastisk by. Jeg dro fra Puno til La Paz med buss og var egentlig heldig som kom meg helt frem. Det har nemlig foregått mange demonstrasjoner i La Paz-området og på veien frem møtte vi flere veiblokkeringer som akkurat hadde blitt ryddet av myndighetene. Demonstrasjonene angår de innfødtes rettigheter, og mer spesifikt om en vei som er planlagt bygd gjennom regnskogen. Bolivia er et av de fattigste landene i Sør-Amerika, og det kan derfor være vanskelig å prioritere preservering av landets natur over økonomisk vekst.

Byen ligger i det bolivianske høyplatået og varierer fra 3000 til over 4000 m.o.h. De fleste husene er laget av murstein, noe som gir byen en monoton farge og nesten kamuflerer den i landskapet. Utsikten over byen er utrolig spesiell, og selv får jeg assosiasjoner til en isbre som brer seg utover landskapet. Byen er overaskende kald i forhold til hvor den ligger i verden, men dette er selvfølgelig på grunn av høyden. Solen varmer likevel godt her, så man holder seg god og varm om dagen.

En av attraksjonene i selve byen er "Witches Market", en gate hvor det selges alt mulig av heksebrygg og ingrediensene for å lage dem. En av de mer eksotiske tingene man kan kjøpe her er tørkede lamafostre, som jeg føler er en gjenganger i Sør-Amerika. En annen er kokamuseet hvor de tar for seg historien til kokaplanten, en plante som har hatt stor innflytelse i boliviansk kultur. Koka betyr fremdeles mye for den innfødte befolkningen, ikke bare i Bolivia, men for nesten alle de sør-amerikanske landene. Den er fullt lovlig, og finnes i de fleste former. De innfødte bruker den på samme måte som tyggetobakk, og i alle kafeer kan man få koka-te. Kort oppsummert har den omtrent samme oppkvikkende effekt som kaffe, og i høyden har den mange fordeler i forhold til akklimatisering. Den har også en stor religiøs betydning, og kokablader blir brukt som offergave til gudene, for å spå fremtiden, eller til å helbrede sykdom. Etter en stund i Sør-Amerika ser man ikke på kokablader som noe annet enn en hvilken som helst te, så det kan fort gjøres å ta med noe i bagasjen hjem ved en glipp. Noe som sikkert ikke blir godt mottatt i tollen.

En annen svært underholdene aktivitet jeg deltok på var Cholitas Wrestling, kvinnelige wrestling-brytere som gyver løs på hverandre. Det viste seg å være svært annerledes enn jeg først hadde forestilt meg. Damene så ut som tilfeldige bolivianske damer i tradisjonelle skjørt og hatter, korte, og litt smålubne. Likevel overasket de med akrobatiske triks som jeg ikke kunne kopiert om livet mitt hadde stått på spill. I tillegg var det mannlige brytere med også som skapte mye innlevelse fra publikum med å hjule opp de kvinnelige bryterne. Hele showet varte i flere timer hvor det hele tok mer og mer av. Til slutt foregikk det ulike kamper mellom bryterne ikke bare i ringen men

på tribunen og eller i hele bygget, men publikum løp til alle kanter for å unngå å havne mellom to brytere.

I umiddelbar nærhet av byen er det også mye å finne på. En av de store trekkplastrene som de fleste turister begir seg ut på er "Death Road". Dette var tidligere veien mellom La Paz og byen Coroico (det er bygget en tryggere vei nå), og har flere smale partier med loddrette stup på den ene siden. Veien hadde en periode 200-300 liv på samvittigheten årlig og har blitt kåret til verdens farligste vei, men i dag blir den lite brukt av reisende. I stedet har den blitt tatt over av adrenalinentusiaster som har funnet et lite downhill-eldorado. Med unntak av en ørliten oppoverbakke kan man sykle 64 kilometer uavbrutt nedover med en fantastisk utsikt. Ettersom det var en bilvei er det relativt god plass for en sykkel, så man trenger ikke å ha mye erfaring for å suse nedover her. Det er selvfølgelig en fordel, og siden 1998 har 18 syklister falt i døden på denne veien. Jeg dro selvfølgelig og prøvde veien selv, og må innrømme at utsikten fra veien er spektakulær. Selve syklingen var likevel litt lite utfordrende, men det er kanskje en fordel når et feilgrep fort kan ende med et 600-meter fall. Når man plutselig møter en lastebil rundt en sving er det også greit å ha litt å gå på.

Jeg har for tiden mye å gjøre og lite tid til skriving så jeg gir meg her. Jeg skal heller dedikere litt mer tid til bloggen og bildene fra jungelturen min.