Salkantay trek

Å besøke Machu Picchu er en selvfølge når man først er i Peru, så spørsmålet er bare hvilken rute man velger. Den desidert mest etterespurte er "The Inca Trail", en 4-dagers-tur hvor man følger en av de mest brukte inkastiene mot Machu Picchu. På grunn av etterspørselen er det satt en begrensning på antall mennesker på stien, og derfor må man kjøpe turen flere måneder i forveien. Siden jeg tar ting litt på sparket mens jeg reiser var ikke dette et alternativ for meg, så jeg valgte en 5-dagers-tur til Machu Picchu Fra Cusco via fjellet Salkantay (ikke over toppen). Dette er en av de mer krevende turene til Machu Picchu med 6-8 timers vandring hver dag, hvor høydeforskjellen varierer mellom 1900 moh. og 4650 moh.

Første dag begynte 4 om morgenen hvor jeg ble plukket opp fra hostelet i Cusco og kjørt til landsbyen Mollepata nesten tre timer unna. På veien ble jeg kjent med de andre som var med på turen samt guiden vår Daniel. I gruppen var vi to amerikanere, en engelskmann, en spanjol, tre israelere, en slovener, to tyskere og meg. En godt variert gruppe med andre ord. I Mollepata spiste vi frokost, før vi fortsatte en liten halvtime i en lastebil med ubegrenset antall ståplasser. På et, i mitt hode, fullstendig tilfeldig sted stoppet lastebilen og vi fortsatte til fots. Første dag var en "testdag" hvor man skulle se hvordan man taklet høyden og lange timer med klatring. Vi tråkket oppover i syv timer og steg fra 2900 til 3900 moh. i et landskap som ble stadig mer bart, men også mer imponerende. En time før vi kom til første camp åpenbarte fjellene Umantay (5459moh.) og, i bakgrunnen, Salkantay (6264moh.) seg for oss. Salkantay er den første 6000-meteren jeg har sett og er et virkelig imponerende syn. Delvis innhyllet i skyer eller tåke ruver den over landskapet ellers som en gigantisk malplasert isklump. Første camp var ved foten av Umantay på 3900 moh. hvor vi nøt utsikten mens solen sakte sank under horisonten. Når man aklimatiserer seg til store høyder er et viktig tiltak å drikke godt. Som en flink fjellman måtte jeg derfor opp om natten og gjøre mitt fornødne. Takk og lov for det, for midt på natten, i denne høyden, langt vekke fra sivilisasjon fins en stjernehimmel som jeg ikke har sett maken til. Jeg fikk ingen brukbare bilder av dette, og står dermed fritt til å overdrive så mye jeg vil. Jeg skal likevel holde det kort, og si at det var et helt unikt syn som jeg håper å møte igjen før jeg reiser hjem.

Andre dag på turen var den hardeste og begynte klokken fem om morgenen. Etter en god frokost begynte vi på en bratt stigning mot foten av Salkantay på 4650 meter. De fleste i gruppen begynte å merke høyden godt før toppen, og først etter fire timer var hele gruppen kommet forbi, en god del av oss tydelig andpusten. Fra toppen begynte vi på en nedstigning på nesten 2000 høydemeter hvor neste camp lå. Denne delen tok seks timer og gikk fra bart fjellandskap til frodig regnskog. Denne overgangen var en utrolig sær opplevelse, og det virket som om omgivelsene ble litt grønnere for hvert minutt som gikk. Antallet mygg gikk desverre opp tilsvarende, men med en god dose DDT ordnet dette seg noenlunde. I de siste timene av turen dukket det opp masse små gårder. I motsetning til våre spesialiserte gårdsbruk holdt de her på med litt av alt, og omtrent alle hadde følgende: hest, gris, katt, hund, and, høne, kalkun, kaffibusker, potet, pasjonsfrukt, og en god del flere frukter eller grønnsaker. Vår andre camp var på en slik gård, med en utrolig koselig atmosfære og stor variasjon av ulike dyr.

Etter de to første slitsomme dagene var resten av turen litt lettere, og uten de store stigningene. Det var fremdeles mye opp og ned, men høyden var ikke lengre noe problem, og det var litt kortere avstander. Tredje dag kunne vi derfor sove helt til syv. Før vi fortsatte på stien vår gjennom regnskogen. Det var en avslappet og behagelig vandring på fem timer hvor vi kunne nyte naturen rundt oss, og ta små pauser hvor vi følte for det. Vi endte opp ved en bilvei hvor vi ble plukket opp av en buss, og kjørt til landsbyen Santa Teresa. Her var fjerde campen vår i telt som var slått opp i en åpen betongbygning. Litt uortodoks, men vi var ihvertfall trygg for vær og vind. På ettermiddagen fikk vi en liten overaskelse av guiden vår, som kjørte oss et stykke ut av byen og til noen varme kilder hvor vi kunne bade våre slitne kropper. Kildene var bygget om til små basseng, og like ved var det kiosker hvor man kunne kjøpe øl. Litt vell turistifisert, men fantastisk behagelig. Om kvelden lagde guiden vår et bål som vi samlet oss rundt og fortalte glorifiserte historier om oss selv.

Fjerde dag var siste dag før Machu Picchu, og ville også bli en rolig dag. Guiden vår fortsatte å levere overaskelser og for de som ville fantes det en zip-line ikke så langt ifra Santa Teresa som vi kunne ta. Jeg meldte meg villig på sammen med tre andre fra gruppen, og sammen dro vi til et lite stykke unna til en dal hvor det var spent opp åtte forskjellige liner på kryss og tvers mellom fjellene på en slik måte at de dannet en rute av liner som man fulgte. Vi begynte med en 20-minutters bratt klatring før vi hoppet på første line. Jeg har tatt zip-line før, men disse var helt fantastisk. Blandt annet fordi man hoppet på neste line så fort man hadde kommet seg av forrige. Tilsammen var linene over ti kilometer lang, og man fikk god tid til å leke seg ved å henge opp ned, eller å ta bilder av seg selv mens man raste avgårde. Når vi var tilbake på bakken ble vi kjørt til en jernbanestasjon hvor vi møtte resten av gruppen. Her hadde vi lunsj før vi begynte på neste etappe mot fjerde camp. Den besto av en tre-timers gange langs en jernbanelinje til byen Aguas Calientes, en overaskende underholde tur med mye å se på. Blandt annet var det noen fantastiske steinformasjoner i en elv som rant langs jernbanelinken. Aguas Calientes ligger en time unna Machu Picchu og er en mellomstopp som de fleste drar innom. Den består derfor utelukkende av steder å sove, steder å spise og suvenirbutikker. Her fikk vi rom på et hostel, og vår første dusj på lang tid. Etter et bedre måltid på en av byens restauranter gikk vi rett til sengs. Neste dag måtte vi nemlig opp klokken fire for å rekke soloppgangen på Machu Picchu.