Chachani

Jeg og to sveitsere som jeg dro til Colca Canyon med slo oss sammen og bestemte oss for å klatre Chachan, det høyeste fjellet i nærheten av Arequipa på 6075 moh (litt avhengig av ulike kilder). Dette fjellet har tidligere vært  litt teknisk krevende, men i de siste årene har det meste av snøen på toppen smeltet, og det er nå nesten helt bart. Det er derfor en lett bestigning på alle måter utenom høyden, som vi naturligvis var litt spent på. Startpunktet er på 5000 moh så hele bestigningen er bare på 1000 høydemeter. Vi hadde ikke alt utstyret vi trengte så det ble nødvendig på booke en guidet tur med transport og hele pakken. Vi fikk da med oss en artig liten tysker som også hadde kontaktet samme turoperatør.

Jeg våknet avreisedagen og følte meg alt annet enn tipp topp. Jeg hadde sannsynligvis plukket opp noe på forrige tur, og allerede før jeg hadde kommet meg opp i høyden var jeg utslitt, frossen, kvalm og med hodepine. Jeg satset på at det kom til å gå over i løpet av kjøreturen til fjellet og ignorerte det som best jeg kunne. Første dagen er heldigvis veldig lett. Størstedelen av tiden sitter man i en terrengbil som snirkler seg opp mot skyene, og når den ikke kommer lengre består resten av turen av to timer klatring oppover fra 5000moh til 5200moh. For min del var dette likevell en hard prøvelse, og fremme på campplass gjorde jeg lite annet enn å sette opp teltet og legge meg. Neste "dag" begynte uansett klokken ett, så det var like greit å få seg litt søvn. Et av problemene i høyden er likevel søvn, så det ble forsåvidt lite av dette for noen av oss. Vi hadde tross alt startet turen på 5000 moh., så vi var vell ikke akkurat akklimatisert til denne høyden.

Jeg våknet likevel neste dag og følte meg helt fantastisk. Alle tegn på sykdom var borte og jeg var klar som et egg for neste etappe. Noe som var veldig lettende, for dagen før hadde jeg nesten innstilt meg selv på å bli i camp. Vi fortsatte derfor oppover de siste 800 høydemeterne i det snegletempoet som kreves for å takle høyden. Jeg skal gjøre som Lennart og takke foreldre for å ha tatt meg med på fjell og vidde. Jeg er vant til å gå i naturen, og har begynt å samle en del erfaring og kunnskap. Det er likevell norske fjell jeg er vant til, så høyde er noe som jeg har lite erfaring med. Guiden vår var heldigvis mer erfaren enn oss på dette punktet, så mens jeg i den første halvtimen hadde lyst å springe forbi han skjønte jeg raskt at det her bare var å roe tempoet helt ned. Det tok ikke lang tid før jeg gikk i sakte film oppover fjellet mens jeg peste som om jeg løp 60-metern.

Litt kjapt om hvordan høyde påvirker menneske: I høyder over 2000 moh blir luften såpass tynn at det begynner å påvirke ulike organer og systemer. Tynn luft betyr lite oksygen, noe som gjør at man blir fort anpusten. Høydesyke er et vidt begrep av ulike sympomer man opplever og inkluderer kvalme, hodepine og generelt en følelse av å være bakfull. Hovedårsaken til de fleste symptomene kommer av væskeansamling i lunge eller hjerne. Det oppstår også en ubalanse mellom oksygen og karbondioksid i blodet som påvirker pusten. Man sover også svært dårlig. Personlig merket jeg høyden veldig godt på pusten. Når jeg var veldig avslappet eller på vei til å sovne stoppet jeg å puste automatisk helt til jeg selv ble oppmerksom på dette, og måtte aktivt starte å puste igjen. Hvis man klatrer fortere enn anbefalt og ignorerer tegn på høydesyke kan det oppstå mer alvorlige symptomer som påvirket mentalitet, lungeødem eller hjerneødem. I alle tilfeller er kuren å klatre tilbake ned, men det er langt i fra få som har ignorert dette og betalt med livet.

Vi kjente oss alle ganske bra til tross for å være litt andpusten så vi fortsatte oppover i snegletempoet vårt, hvert skritt litt tyngre enn det neste. De første timene foregikk i månelys, så jeg har desverre ingen bilder herfra. Det var uansett timer som foregikk i ytterste stillhet mens pusten gikk som en blåsebelg. En god time fra toppen begynte det å lysne og vi fikk en fantastisk utsikt over fjell og vulkaner rundt Chachani. De siste hundre høydemeterne var de absolutt vanskeligste og gikk i rekordtregt tempo. Man ladet opp for hvert eneste skritt, og tok en liten pause etterpå. For mange, inkludert meg, begynte også hodepinen og kvalmen å vise seg, og vi begynte å skjønne hvorfor høydesyke har kallenavnet "den kjipeste følelsen noensinne". Vi kom oss likevell opp til slutt, og jeg slo høyderekorden min med god margin. Jeg hadde planlagt å ta en del panoramabilder og slikt her oppe, men litt ør av høyden gikk de fleste planene i glemmeboken. Noen bilder har jeg da tatt.

Veien ned gikk en god del lettere, og etter ikke mange timene var vi tilbake i camp. Her ble vi overasket over en lite sky rev som hadde funnet noen rester etter gårsdagens middag. Denne ble stående et lite stykke unna og se på mens vi forberedte en liten lunch i campen. På vei tilbake traff vi en annen liten skapning, en viscacha, en liten harelignende skapning med en lang hale. Denne var desverre litt for kjapp for kameraet mitt, men den finnes på google bilder. Jeg hadde egentlig tenkt å klatre et annet fjell et stykke unna Arequipa på 6400moh. Jeg bestemte meg heller for å ta dette i en gang når jeg holder til i en by høyere enn Arequipa. Det ble en litt voldsom høydeforskjell, så jeg pakker sekken og drar videre til Puno ved Titikakasjøen.