Titicacasjøen

Titicacasjøen er verdens høyeste navigerbare vann på 3811 moh. "Navigerbar" rettferdiggjør ikke størrelsen som er på nesten 8400 km2! Vannet ligger mellom Peru og Bolivia, og er en naturlig stop for de fleste som reiser mellom landene. Den største Peruvianske byen ved vannet er Puno, og på den bolivianske siden Copacobana. Puno kan by på de kjente "floating islands", menneskeskapte flytende øyer som uroindianerne bygger og lever på. De ble først bygget for å flykte fra inkaindianere og senere spanske conquistadorer, og de har siden brukt det som en permanent løsning. Cobaqobana i Bolivia har en fantastisk utsikt og kan by på de eksotiske øyene Isla del Sol og Isla del Luna.

Jeg dro først til Puno, som var en naturlig førstestopp for meg. Byen er relativt liten, og ikke så fryktelig mye å se på. En ting som går igjen i alle byer man ser i Sør Amerika er at ingen hus er ferdig. Alle bygninger ser ut til å være under konstruksjon, ubehandlet, umalt og med jernstenger stikkende opp av taket. Et artig navn på dette er "tredje verden optimisme" som om alle tenker "En vakker dag skal jeg bygge enda en etasje her". Sannheten er nok heller at man betaler en fullføringsskatt som betyr at man må betale i det et bygg er ferdig. Resultatet er at ingen fullfører noen bygg. I Puno var dette spesielt merkbart, og utenom et par foretningsbygg finnes det ikke ferdige bygninger noen steder i byen. Samme morgen som jeg ankom Puno booket jeg derfor en tur til de flytende øyene med en gang. Utenom øyene har Puno noen skip, blandt annet dampbåten Yavari. Yavari er litt fascinerende fordi den ble bært opp til Titicacasjøen i deler på ryggen til mulldyr. I dag blir den brukt som ekstra rom rom for et eksklusivt hotell i Puno.

De flytende øyene er i dag ganske turistifiserte. Noen mer enn andre, og enkelte øyer blir utelukkende brukt til turisme, hvor indianerne bor på land, men drar ut på øyen hver dag for å vise turistene hvordan man levde. Andre øyer derimot blir brukt som vanlig, men med et ekstra levebrød av turister som kjøper ulike souvenirer eller turer i sivbåter. I likehet med indianere i resten av verden har hverdagen forandret seg voldsomt. Det oppstår et gap mellom den eldre og den nye generasjonen hvor de gamle ønsker å beholde skikker og tradisjoner, mens den yngre generasjonen vil kaste seg på den moderne bølgen. Jeg fikk likevell en følelse av at beboerne på øyene har taklet denne overgangen bra. Øyene ligger ankret i en klynge i en slags lagune i Titikaka, og det tar omtrent en halvtime med båt å komme ut dit. Vi ankom til vinking og velkomsord fra kvinnene på øyen, og de få mennene som ikke var ute og fisket eller jaktet. Hva jeg fant anderledes her enn andre steder jeg har møtt lokale i turistsituasjoner er hvor genuint glade og entusiastiske uroindianerne var da vi kom. Enten har de funnet en levemåte som de er fornøyd med ellers er de fantastisk gode skuespillere. Jeg velger å tro det første.

På øyen fikk vi en gjennomgang av hvordan indianerne bygger øyene. De bruker et underlag av jord og røtter fra sivet i de grunne delene av Titicacasjøen. Dette binder de sammen, og legger så flere lag med siv over. Dette er grunnprinnsippet, og hver andre uke legger de på et nytt lag siv. Når familier vokser, eller det oppstår uenigheter på øyen bygger man enkelt og greit en til. Øyene forankrer de hvor de ønsker å være, og hvor nærmt man ønsker å være naboene sine. Mange turister reiser forbi de flytende øyene i Titikakasjøen, fordi de har et rykte for å være et skuespill for turister. Ryktet er ikke helt ufortjent, men jeg syns det var vært det med god margin. Sammenlignet med et museum f. eks. var det jo veldig få turister der...

Etter de flytende øyene dro jeg rett til Copacobana, sjekket inn på et hostel, og kjøpte en båtbillett til Isla del Sol. Ting gikk litt fort så når jegankom øyen gikk det opp for meg at jeg kun hadde 45 minutter før siste båten gikk tilbake til Copacobana. Jeg bestemte meg for å se så mye av øyen som mulig og rekke båten. Fra sørhavnen, som jeg hadde havnet på, går det noen lange trapper opp gjennom en litt spredt landsby, og når man kommer opp får man en fantastisk utsikt. Jeg ombestemte meg øyeblikkelig angående å dra tilbake og begynte å vandre hensiktsløst rundt på øyen mens jeg beundret landskapet og roen som hersker over øyen.

De siste dagene hadde ting vært litt hektisk, så jeg visste ingenting om øyen, annet enn navnet. Det gjorde forsåvidt ingenting, for jeg var godt fornøyd med å gå rundt på måfå. I etterkant kan jeg likevell si at Isla del Sol er en ganske stor øy sør på Titikakasjøen. Hovedmyten om inkaoppstandelsen hevder at akkurat dette skjedde på Isla del Sol. Det finnes over 80 ruiner på øyen, de fleste fra inkatiden. Øyen er steinete med bratte høyder, mange av dem gjort om til terrasser for dyrking av mark. Mange blir skuffet over at øyen er så turistifisert som den er, men for meg som gikk utenom turiststiene, så jeg ingenting til dette.

Etter et par timer var jeg kommet et sted midt på øyen, og det begynte å demre for meg at jeg burde finne noe sivilisasjon før solen gikk ned. Så lenge solen er oppe er det godt og varmt, men i denne høyden holder ikke varmen lenge. Jeg fant en vid sti som jeg tenkte måtte være beregnet på turister og fulgte denne. Jeg gikk nok samme vei som mange andre hadde gjort denne dagen, men en god del seinere. Det ble en utrolig deilig tur, som jeg hadde helt for meg selv med unntak av et og annet esel, eller en bonde som jobbet langs veien. Rett før solen traff horisonten fant jeg en høyde som passet ypperlig for å se solnedgangen. Her fant jeg to franskmenn som hadde tenkt det samme som meg. De hadde til og med øl og chips som de gladelig delte. Titicacasjøen i dette området har en krystallblå farge, og dette blandet med en rød solnedgang gir et unikt skue. Bildene ble ganske bra, men fremdeles ikke så gode som hva jeg så.

Franskmennene holdt til i en landsby en liten time nedover til den største nordlige landsbyen, så losji-problemet mitt løste seg veldig greit. Etter en time på stranden, hvor vi tittet på stjernene og løste verdens filosofiske spørsmål, fant vi en liten lokal resteurant hvor de serverte fersk fisk og mer øl. Etter noen timer søvn møttes vi igjen før fuglene pep, gikk opp igjen til høyden vår og fikk med soloppgangen også. Et nesten like fantastisk skue. Denne gangen foran en våknende øy, med fuglekvitter og sauebreking. Jeg følte at dette var en verdig avslutning på Titicacasjøen, og dro innover i Bolivia herfra. Et sted som jeg desverre ikke fikk besøkt var øyen Suriqui, hvor kanskje de siste eksperter i sivbygging lever. Indianerne på denne øyen har bygget blandt annet Thor Heyerdahls Ra II. Vell, man kan ikke se alt :)

Chachani

Jeg og to sveitsere som jeg dro til Colca Canyon med slo oss sammen og bestemte oss for å klatre Chachan, det høyeste fjellet i nærheten av Arequipa på 6075 moh (litt avhengig av ulike kilder). Dette fjellet har tidligere vært  litt teknisk krevende, men i de siste årene har det meste av snøen på toppen smeltet, og det er nå nesten helt bart. Det er derfor en lett bestigning på alle måter utenom høyden, som vi naturligvis var litt spent på. Startpunktet er på 5000 moh så hele bestigningen er bare på 1000 høydemeter. Vi hadde ikke alt utstyret vi trengte så det ble nødvendig på booke en guidet tur med transport og hele pakken. Vi fikk da med oss en artig liten tysker som også hadde kontaktet samme turoperatør.

Jeg våknet avreisedagen og følte meg alt annet enn tipp topp. Jeg hadde sannsynligvis plukket opp noe på forrige tur, og allerede før jeg hadde kommet meg opp i høyden var jeg utslitt, frossen, kvalm og med hodepine. Jeg satset på at det kom til å gå over i løpet av kjøreturen til fjellet og ignorerte det som best jeg kunne. Første dagen er heldigvis veldig lett. Størstedelen av tiden sitter man i en terrengbil som snirkler seg opp mot skyene, og når den ikke kommer lengre består resten av turen av to timer klatring oppover fra 5000moh til 5200moh. For min del var dette likevell en hard prøvelse, og fremme på campplass gjorde jeg lite annet enn å sette opp teltet og legge meg. Neste "dag" begynte uansett klokken ett, så det var like greit å få seg litt søvn. Et av problemene i høyden er likevel søvn, så det ble forsåvidt lite av dette for noen av oss. Vi hadde tross alt startet turen på 5000 moh., så vi var vell ikke akkurat akklimatisert til denne høyden.

Jeg våknet likevel neste dag og følte meg helt fantastisk. Alle tegn på sykdom var borte og jeg var klar som et egg for neste etappe. Noe som var veldig lettende, for dagen før hadde jeg nesten innstilt meg selv på å bli i camp. Vi fortsatte derfor oppover de siste 800 høydemeterne i det snegletempoet som kreves for å takle høyden. Jeg skal gjøre som Lennart og takke foreldre for å ha tatt meg med på fjell og vidde. Jeg er vant til å gå i naturen, og har begynt å samle en del erfaring og kunnskap. Det er likevell norske fjell jeg er vant til, så høyde er noe som jeg har lite erfaring med. Guiden vår var heldigvis mer erfaren enn oss på dette punktet, så mens jeg i den første halvtimen hadde lyst å springe forbi han skjønte jeg raskt at det her bare var å roe tempoet helt ned. Det tok ikke lang tid før jeg gikk i sakte film oppover fjellet mens jeg peste som om jeg løp 60-metern.

Litt kjapt om hvordan høyde påvirker menneske: I høyder over 2000 moh blir luften såpass tynn at det begynner å påvirke ulike organer og systemer. Tynn luft betyr lite oksygen, noe som gjør at man blir fort anpusten. Høydesyke er et vidt begrep av ulike sympomer man opplever og inkluderer kvalme, hodepine og generelt en følelse av å være bakfull. Hovedårsaken til de fleste symptomene kommer av væskeansamling i lunge eller hjerne. Det oppstår også en ubalanse mellom oksygen og karbondioksid i blodet som påvirker pusten. Man sover også svært dårlig. Personlig merket jeg høyden veldig godt på pusten. Når jeg var veldig avslappet eller på vei til å sovne stoppet jeg å puste automatisk helt til jeg selv ble oppmerksom på dette, og måtte aktivt starte å puste igjen. Hvis man klatrer fortere enn anbefalt og ignorerer tegn på høydesyke kan det oppstå mer alvorlige symptomer som påvirket mentalitet, lungeødem eller hjerneødem. I alle tilfeller er kuren å klatre tilbake ned, men det er langt i fra få som har ignorert dette og betalt med livet.

Vi kjente oss alle ganske bra til tross for å være litt andpusten så vi fortsatte oppover i snegletempoet vårt, hvert skritt litt tyngre enn det neste. De første timene foregikk i månelys, så jeg har desverre ingen bilder herfra. Det var uansett timer som foregikk i ytterste stillhet mens pusten gikk som en blåsebelg. En god time fra toppen begynte det å lysne og vi fikk en fantastisk utsikt over fjell og vulkaner rundt Chachani. De siste hundre høydemeterne var de absolutt vanskeligste og gikk i rekordtregt tempo. Man ladet opp for hvert eneste skritt, og tok en liten pause etterpå. For mange, inkludert meg, begynte også hodepinen og kvalmen å vise seg, og vi begynte å skjønne hvorfor høydesyke har kallenavnet "den kjipeste følelsen noensinne". Vi kom oss likevell opp til slutt, og jeg slo høyderekorden min med god margin. Jeg hadde planlagt å ta en del panoramabilder og slikt her oppe, men litt ør av høyden gikk de fleste planene i glemmeboken. Noen bilder har jeg da tatt.

Veien ned gikk en god del lettere, og etter ikke mange timene var vi tilbake i camp. Her ble vi overasket over en lite sky rev som hadde funnet noen rester etter gårsdagens middag. Denne ble stående et lite stykke unna og se på mens vi forberedte en liten lunch i campen. På vei tilbake traff vi en annen liten skapning, en viscacha, en liten harelignende skapning med en lang hale. Denne var desverre litt for kjapp for kameraet mitt, men den finnes på google bilder. Jeg hadde egentlig tenkt å klatre et annet fjell et stykke unna Arequipa på 6400moh. Jeg bestemte meg heller for å ta dette i en gang når jeg holder til i en by høyere enn Arequipa. Det ble en litt voldsom høydeforskjell, så jeg pakker sekken og drar videre til Puno ved Titikakasjøen.

Arequipa og Colca Canyon

Som sagt ble mitt neste stopp Arequipa. Dette er Perus nest største by etter hovedstaden Lima, og blir den blir kalt La Ciudad Blanca (den hvite byen) da mange bygninger er bygget av perlehvit vulkanstein. Byen ligger på over 2300 moh. i Andesfjellene ved foten av vulkenen Misti. Arequipa er perus tredje mest populære turistby. Selve byen har mange historiske bygg og koloniansk arkitektur, og i nærområdet finnes det mange turistmål som noen av verdens dypeste raviner, fjell og vulkaner, varme kilder, rafting m.m.

Før jeg dro til Arequipa, som med alle andre byer, hadde jeg lest litt om stedet og snakket med andre backpackere. En ting som flere nevnte var at jeg måtte være forsiktig med hvilken drosje jeg tok fra busstasjonen. Det er visstnok mange historier om turister som blir kjørt inn i en bakgate og ranet. Når jeg kom frem til busstasjonen tok jeg derfor en litt småparanoid runde langs drosjekøen og evaluerte alle sjåførene. Jeg stoppet til slutt ved en gammel uskyldig mann, forhandlet meg frem til en pris som jeg i ettertid fant ut at jeg kom dårlig ut av. Jeg kom meg uansett trygt frem til hostellet mitt, så det er da noe. De første dagene brukte jeg på å sosialisere litt og bli kjent med byen. Jeg traff etterhvert en tysker, som var like ny som meg i byen, og vi bestemte oss for å dra til Colca Canyon som er Arequipas mest besøkte turistaktraksjon. Som i tidligere blogger skal jeg heller la bildene ta for seg beskrivelsen av natur o.l.

Vi ble med en todagers guidet tur som begynte klokken tre om morgenen sammen med noen flere packpackere. Grunnen til å begynne så tidlig er å komme seg til "Cruz del Condor", som er et par timer unna med buss, før solen har begynt å varme. Cruz del Condor er på toppen av Colca Canyon, og er et av de beste stedene for å se andeskondoren, en av de største flygedyktige fuglene i verden. Når solen begynner å varme opp ravinen letter kondorene og stiger opp på de varme oppdriftsvindene som blir skapt. Fra utskiksstedet vårt så vi fuglene først langt under oss før de steg opp og etterhvert fløy rett foran oss. En av dem var så nær at hvis jeg hadde strukket ut hånden hadde jeg kunnet ta på den.

Turen videre i foregikk til fots med en humoristisk og dyktig guide. Dagen gikk hovedsakelig med på å gå ned i ravinen, som er en av verdens dypeste på 4000 meter. Endelig nede gikk vi langs Colca-elven og besøkte ulike landsbyer som finnes her. Vi endte opp i en liten oase midt i ravinen som var bygget om til et lite turistparadis med små hytter å sove i, naturlige svømmebasseng, og gressplener å dorme seg på. Litt vell turistifisert for min del, men også utrolig deilig etter en lang dagsmarsj. Neste dag gikk hovedsakelig med på å komme seg opp igjen fra ravinen. Guiden vår pleide egentlig å begynne denne dagen klokken 3 også, men fordi gruppen vår hadde vist seg ganske sprek fikk vi sove til fem. Noe vi satte stor pris på ettersom vi hadde funnet ut at de solgte øl her dagen før. Vi kom oss likevell opp i noenlunde tid, og på toppen ventet det oss en utrolig sjarmerende landsby, omringet av åkre. Her fikk vi en enkel frokost i en lokal restaurant, før vi hoppet på en ny buss som skulle kjøre oss på en turistrundtur til ulike landsbyer og steder av interesse.

Tidsskjemaet fikk seg en liten knekk da det venstre bakdekket punkterte, og en kjempeknekk da det høyre punkterte rett etterpå. Heldigvis skjedde dette på et sted med fantastisk utsikt over Colca Canyon, så vi tok dette med godt humør og en formiddagslur. Etter en del knoting, lokale busser, venting m.m. var vi tilbake på veien, og etterhvert på vei tilbake til Arequipa. Veien tibake går over det anidske høyplatået som gir en fantastisk utsikt over vulkanene i området. På det høyeste punktet på 4800 moh. tok vi en kjapp stopp slik at folk kunne løpe litt rundt og kjenne hvor aklimatisert de var. Selv kjente jeg meg ganske fin, og jeg bestemte meg for å klatre opp ett av de høye fjellene rundt Arequipa så fort jeg hadde samlet meg fra den nåværende turen.

En oppsummering av turen er at det var mange fantastiske opplevelser og syn, men dette har i tillegg gjort området veldig turistifisert. Cruz del Condor er for eksempel stappfullt av turister, noe som ødelegger litt av opplevelsen med å komme så tett på disse enorme fuglene. Det kommer også til å bli verre om noen år, da det planlegges en bilvei ned i ravinen. Dette kommer til å føre til at de få bebygde landsbyene sannsynligvis vil tømmes og erstattes med enda flere tursiter. Dette er en følelse som jeg ofte har sittet igjen med etter å ha sett ulike historiske steder eller naturopplevelser, og jeg kjenner at det haster med å se verden før den blir enda mindre og alt mister sin orginalitet.

Nazca

Nazca er en liten by langs kysten i Peru. Navnet har gitt navn de mer kjente nazcalinjene, som dere selvfølgelig har hørt om. Byen i seg selv er ikke noe særlig, med få back-packere, og uten å utpeke seg på noen spesiell måte. Jeg dro hit for å se Nazca-linjene, og det var stort sett planen.

Så hva er nazcalinjene? Jo, for lenge siden levde nazcaindianerne i dette området, noe som en har visst lenge. Dette var et imponerende nok folk, som etterlot seg mye historie og ulike kreasjoner. For en del år tilbake, etterhvert som flytrafikken vokste og kommersielle fly begynte å fly over Nazca-området begynte det å komme inn rapporter fra flypasasjerer om ulike landingsstriper langs rutene. Dette var oppdagelsen av nazcalinjene. Linjene er laget i ørkenen utenfor byen ganske enkelt ved å fjerne det øverste mørke steinlaget og dermed eksponere et mye lysere lag rett under. Dybden på linjene går fra noen få til tretti centimeter. Bredden fra en liten meter til store som åkre. Linjene danner rette linjer, geografiske former, figurer, og former av dyr, fugler eller mennesker.

Det er hovedsakelig to måter å se nazca-linjene for turister. Den ene er via. et tårn som er plassert rett ved to av figurene. Den andre er ved å fly over linjene. Ettersom jeg hadde brukt 14 timer på en buss fra Cusco til Nazca tok jeg den helt ut, og kjøpte en flybillett. Det finnes sannsynligvis ikke en eneste person eller bedrift i Nazca som ikke selger flybilletter i tillegg til hva nå enn de ellers holder på med, men det er en god idé å bruke litt tid på å finne noen som vet hva de holder på med. Det har vært flere flyulykker i Nazca, så det siste året har det vært en del fokus på sikkerhet. Hva som faktisk har blitt gjort er jeg litt usikker på, men de har ihvertfall doblet prisen på flybillettene. Min teori er at de senker kræsjraten ved at færre tar seg råd til å fly.

Fly gjorde jeg uansett, og overlevde gjorde jeg også. Linjene i ørkenen strekker seg milevis, og det er derfor ikke veldig praktisk å se alt. Mange av de mer interesante linjene er heldigvis samlet ganske nærmt byen, så en standard turisttur tar en halvtime, hvor man ser et titalls figurer og en horv av andre linjer. Prosessen med å lage linjene er rimelig enkel, men fra luften, når man ser omfanget av de ulike formasjonene ser man at dette ikke var gjort på en dag. Figurene av dyr o.l. er kompliserte og må ha krevd en god del planlegging og teknikk. De geografiske linjene er enorme, enten i lengde eller areal. Det er litt vanskelig å forestille seg hvorfor nazcaindianerne tok seg bryet med å lage linjene med tanke på at de aldri fikk se resultatet (de hadde ikke akkurat fly), så forskere har kommet frem til at figurene er for gudene som til tilba (eller til romvesenene som enkelte sjeler hevder). Imponerende er det uansett, så jeg legger ut litt bilder som jeg tok på turen.

Ellers kan Nazca by på litt ulike arkeologiske utgravninger, og sanddyner som man kan stå på brett på. Jeg meldte meg derfor på en guidet sandbuggy-tur for å få med meg dette også. Jeg skulle opprinnelig bli med en gruppe, men disse avbestilte i siste øyeblikk, og turen ble egentlig kanselert. Det var heldigvis to lokale karer der som hadde tenkt seg en tur rundt i buggyen sin, så jeg ble med disse på en litt alternativ tur. De snakket ikke engelsk, og visste egentlig ikke hvor disse utgravningene var, så det ble litt amputert angående guiding. I tillegg kjørte vi buggyen ned i en sanddump, hvor vi i prosessen dekket oss og alt rundt oss i en sky av sand. Bilen ble sittende fast her, og resten ble til fots. Til tross for at alt lå til rette for en horribel tur hadde vi det fantastisk morsomt. Ved utgravningene visste ingen hva vi egentlig så på, men jeg fikk ihvertfall noen fine bilder av noen ruiner. Sanddynene ble en god gåtur unna, og når vi kom dit hadde solen allerede gått ned. Jeg tok meg likevel noen turer mens de to lokale fyrte opp hasjpipen sin. Etter at jeg var sliten nok ble det til at vi lagde en liten camp i ørkenen mens vi så på stjernene. I månelyset ble ørkenen et fantastisk skue, som gir en fantastisk ro. Vi ble der derfor en god stund, og jeg satte selvfølgelig også pris på at sjåføren kanskje ble kvitt rusen før vi begynte på tilbaketuren.

Mitt første inntrykk av Nazca var egentlig et lite hull i Peru som jeg brukte over en halv dag på å komme til og nesten like lang tid på å komme meg vekk fra. Det finnes få backpackere her, og mange turister flyr inn til Nazca, over linjene, og vekk igjen på samme dag. Etter å ha tilbrakt tre dager der hadde jeg likevell fått litt sansen for byen. Med det sagt synes jeg tre dager var nok, og når jeg kjøpte nest siste bussbillett ut, fra den eneste bussoperatøren i byen som ikke var utsolgt, ble jeg litt lettet. Fra Nazca dro jeg til Arequipa, Perus nest største turistby etter Cusco. Her fins atraksjoner som høye fjell og vulkaner, og noen av verdens dypeste juv.

NB: Hvis noen har litt tid til overs kan dere jo finne ut hva slags ruiner jeg faktisk så. De ligger en liten time vest for Nazca :)

Machu Picchu

Fra hostellet vårt i Aguas Calientes sto vi tidlig opp for å være ved inngangen til Machu Picchu klokken seks når de slipper inn turister. Veien til Machu Picchu består av en lang rekke steintrapper, og tar en liten time å forsere. Til vår store skuffelse våknet vi av lyden av høljregn, så veien opp ble en heller våt opplevelse. Vi kom opp i god tid før dørene åpnet, så vi ble sittende utenfor og spise en medbrakt frokost. Mens vi satt der lettet det opp samtidig som det begynte å lysne, og i de siste minuttene før vi fikk komme inn fikk vi en fantastisk utsikt over de tåkekledde fjellene rundt Machu Picchu.

Vi kom oss etterhvert innenfor dørene og møtte der guiden vår, Daniel. Etter at de spanske conquistadorene kom til Cusco i 1934 ble de fleste inkabygninger ødelagt eller bygget over. De fant derimot ikke Machu Picchu, noe som gjør denne byen til en uspolert av inkakultur med bygninger som står like godt den dag i dag som den gang. Det er selvfølgelig en del murer og vegger som har rast delvis, og de færreste husene har tak. Man får likevel et godt inntrykk av hvordan byen så ut i sin storhetstid. Med en gang man kommer inn dørene får man se byen overnfra, og det er et fantastisk syn. Når man i tillegg har gått i fem dager for å komme hit er det en god følelse å endelig ha kommet i mål. Det er mye man kan si om Machu Picchu, men jeg skal heller la bildene gi detaljene.

Vi brukte flere timer på å vandre mellom bygningene sammen med guiden vår. Han satt nok med mye kunnskap, men hadde desverre et litt begrenset ordforåd på engelsk. Det ble derfor relativt enkle forklaringer, og ikke de store utgreiingene om kultur eller religion. Det er uansett store uenigheter om hva Machu Picchu egentlig var, så det er ingen fasit. Mye av området i Machu Picchu er terasser som har blitt brukt til å dyrke mat av ulike slag. Det er likevel ikke den store mengden som kan ha blitt produsert her, så en av teoriene er at byen hadde bare hadde rundt 500 innbyggere, og hovedsakelig var et hellig sted hvor man dyrket guder. En annen teori er at terassene ble brukt til å eksperimentere med ulike vekster, eller å lære folk å dyrke mark. I denne teorien vil Machu Picchu ha vært en slags jordbruksskole. En teori som vinner stadig flere over, og virker både sannsynlig og litt kult.

Ved siden av Machu Picchu fins et litt høyere fjell som heter Waynapicchu. Her kan man gå opp og finne flere inka-bygg, og få en fantastisk utsikt over Machu Picchu i samme slengen. Veien opp Waynapicchu består, igjen, av bratte steintrapper, og turen opp tar en god time. Overalt langs veien finner man terasser og plattinger i samme stil som Machu Picchu, og alt byggverket her er integrert med landsskapet på en sømmløs måte som får det til å gli inn i naturen. Fra toppen av Waynapicchu kan man fortsette en god time til baksiden av fjellet til "The Great Cavern". Dette er et område med grotter i fjellet som inkaene brukt til å lage sine egne bygninger.

Machu Picchu er nok det stedet i verden som gir det mest intakte bildet av hvordan inkaene levde. Byen ble bygget ca. i år 1450 og konstrueringen varte i omtrent 30 år. Byen ble aldri fullført. Flere steder kan man se uferdig arbeid og ufullstendige innrisninger i steinen. Det er antatt at inkaene som holdt til her dro fra Machu Picchua til Cusco for å hjelpe til i krigen mot spanjolene, og har på den måten blitt stående (nesten) tom siden den gang. Byen ble offisielt oppdaget av Hiram Bingham i år 1911, men det er visstnok flere som har vært i byen før den tid, og da Bingham fant stedet var det allerede en familie som bodde der og dyrket mark i terassene. Det er mange måter å komme seg dit for turister, og en lengre tur over flere dager er strengt tatt ikke nødvendig. Står det dårligere til med beina kan ta et fantastisk luksuriøst tog til Aguas Calientes, bo på et bedre hotell der, og ta en buss rett til hovedinngangen av Machu Picchu neste dag. Det er uansett et sted som jeg anbefaler å besøke en gang før man legger på røret.

Salkantay trek

Å besøke Machu Picchu er en selvfølge når man først er i Peru, så spørsmålet er bare hvilken rute man velger. Den desidert mest etterespurte er "The Inca Trail", en 4-dagers-tur hvor man følger en av de mest brukte inkastiene mot Machu Picchu. På grunn av etterspørselen er det satt en begrensning på antall mennesker på stien, og derfor må man kjøpe turen flere måneder i forveien. Siden jeg tar ting litt på sparket mens jeg reiser var ikke dette et alternativ for meg, så jeg valgte en 5-dagers-tur til Machu Picchu Fra Cusco via fjellet Salkantay (ikke over toppen). Dette er en av de mer krevende turene til Machu Picchu med 6-8 timers vandring hver dag, hvor høydeforskjellen varierer mellom 1900 moh. og 4650 moh.

Første dag begynte 4 om morgenen hvor jeg ble plukket opp fra hostelet i Cusco og kjørt til landsbyen Mollepata nesten tre timer unna. På veien ble jeg kjent med de andre som var med på turen samt guiden vår Daniel. I gruppen var vi to amerikanere, en engelskmann, en spanjol, tre israelere, en slovener, to tyskere og meg. En godt variert gruppe med andre ord. I Mollepata spiste vi frokost, før vi fortsatte en liten halvtime i en lastebil med ubegrenset antall ståplasser. På et, i mitt hode, fullstendig tilfeldig sted stoppet lastebilen og vi fortsatte til fots. Første dag var en "testdag" hvor man skulle se hvordan man taklet høyden og lange timer med klatring. Vi tråkket oppover i syv timer og steg fra 2900 til 3900 moh. i et landskap som ble stadig mer bart, men også mer imponerende. En time før vi kom til første camp åpenbarte fjellene Umantay (5459moh.) og, i bakgrunnen, Salkantay (6264moh.) seg for oss. Salkantay er den første 6000-meteren jeg har sett og er et virkelig imponerende syn. Delvis innhyllet i skyer eller tåke ruver den over landskapet ellers som en gigantisk malplasert isklump. Første camp var ved foten av Umantay på 3900 moh. hvor vi nøt utsikten mens solen sakte sank under horisonten. Når man aklimatiserer seg til store høyder er et viktig tiltak å drikke godt. Som en flink fjellman måtte jeg derfor opp om natten og gjøre mitt fornødne. Takk og lov for det, for midt på natten, i denne høyden, langt vekke fra sivilisasjon fins en stjernehimmel som jeg ikke har sett maken til. Jeg fikk ingen brukbare bilder av dette, og står dermed fritt til å overdrive så mye jeg vil. Jeg skal likevel holde det kort, og si at det var et helt unikt syn som jeg håper å møte igjen før jeg reiser hjem.

Andre dag på turen var den hardeste og begynte klokken fem om morgenen. Etter en god frokost begynte vi på en bratt stigning mot foten av Salkantay på 4650 meter. De fleste i gruppen begynte å merke høyden godt før toppen, og først etter fire timer var hele gruppen kommet forbi, en god del av oss tydelig andpusten. Fra toppen begynte vi på en nedstigning på nesten 2000 høydemeter hvor neste camp lå. Denne delen tok seks timer og gikk fra bart fjellandskap til frodig regnskog. Denne overgangen var en utrolig sær opplevelse, og det virket som om omgivelsene ble litt grønnere for hvert minutt som gikk. Antallet mygg gikk desverre opp tilsvarende, men med en god dose DDT ordnet dette seg noenlunde. I de siste timene av turen dukket det opp masse små gårder. I motsetning til våre spesialiserte gårdsbruk holdt de her på med litt av alt, og omtrent alle hadde følgende: hest, gris, katt, hund, and, høne, kalkun, kaffibusker, potet, pasjonsfrukt, og en god del flere frukter eller grønnsaker. Vår andre camp var på en slik gård, med en utrolig koselig atmosfære og stor variasjon av ulike dyr.

Etter de to første slitsomme dagene var resten av turen litt lettere, og uten de store stigningene. Det var fremdeles mye opp og ned, men høyden var ikke lengre noe problem, og det var litt kortere avstander. Tredje dag kunne vi derfor sove helt til syv. Før vi fortsatte på stien vår gjennom regnskogen. Det var en avslappet og behagelig vandring på fem timer hvor vi kunne nyte naturen rundt oss, og ta små pauser hvor vi følte for det. Vi endte opp ved en bilvei hvor vi ble plukket opp av en buss, og kjørt til landsbyen Santa Teresa. Her var fjerde campen vår i telt som var slått opp i en åpen betongbygning. Litt uortodoks, men vi var ihvertfall trygg for vær og vind. På ettermiddagen fikk vi en liten overaskelse av guiden vår, som kjørte oss et stykke ut av byen og til noen varme kilder hvor vi kunne bade våre slitne kropper. Kildene var bygget om til små basseng, og like ved var det kiosker hvor man kunne kjøpe øl. Litt vell turistifisert, men fantastisk behagelig. Om kvelden lagde guiden vår et bål som vi samlet oss rundt og fortalte glorifiserte historier om oss selv.

Fjerde dag var siste dag før Machu Picchu, og ville også bli en rolig dag. Guiden vår fortsatte å levere overaskelser og for de som ville fantes det en zip-line ikke så langt ifra Santa Teresa som vi kunne ta. Jeg meldte meg villig på sammen med tre andre fra gruppen, og sammen dro vi til et lite stykke unna til en dal hvor det var spent opp åtte forskjellige liner på kryss og tvers mellom fjellene på en slik måte at de dannet en rute av liner som man fulgte. Vi begynte med en 20-minutters bratt klatring før vi hoppet på første line. Jeg har tatt zip-line før, men disse var helt fantastisk. Blandt annet fordi man hoppet på neste line så fort man hadde kommet seg av forrige. Tilsammen var linene over ti kilometer lang, og man fikk god tid til å leke seg ved å henge opp ned, eller å ta bilder av seg selv mens man raste avgårde. Når vi var tilbake på bakken ble vi kjørt til en jernbanestasjon hvor vi møtte resten av gruppen. Her hadde vi lunsj før vi begynte på neste etappe mot fjerde camp. Den besto av en tre-timers gange langs en jernbanelinje til byen Aguas Calientes, en overaskende underholde tur med mye å se på. Blandt annet var det noen fantastiske steinformasjoner i en elv som rant langs jernbanelinken. Aguas Calientes ligger en time unna Machu Picchu og er en mellomstopp som de fleste drar innom. Den består derfor utelukkende av steder å sove, steder å spise og suvenirbutikker. Her fikk vi rom på et hostel, og vår første dusj på lang tid. Etter et bedre måltid på en av byens restauranter gikk vi rett til sengs. Neste dag måtte vi nemlig opp klokken fire for å rekke soloppgangen på Machu Picchu.

Cusco

Jeg tok et fly fra Medellin 28. september, og landet i Cusco, Peru tidlig neste morgen, godt sliten og trøtt. Vanligvis får jeg et fint overblikk av byene jeg lander fra flyet, men denne gangen måtte jeg vekkes av kabinpersonalet etter at alle andre hadde forlatt flyet. Jeg hadde allerede booket meg inn på et hotell, så i ørska stablet jeg meg inn i en drosjelignende bil, sjekket inn på hostellet og sov til litt utpå dagen. Når jeg våknet hadde jeg fremdeles ikke gitt byen et halvt øye engang, så jeg sto opp akkurat i tide til å bli med en guidet tur rundt i byen.

Cusco er så langt den byen som skiller seg mest ut fra alle andre byer jeg har sett. Hvert eneste hjørne i byen avslører rester fra en eldgammel, men avansert sivilisasjon. Gamle, nydelige kolonibygninger er bygget på en enda eldre inka-grunnmur. Trivielle kontorer og butikker finnes i århundre gamle bygninger med fantastiske historier. At akkurat denne byen akkurat denne sjarmen å by på er ikke helt tilfeldig. Cusco var i førkolombisk tid (før den europeiske erobringen og påvirkningen) inkarikets kulturelle og religiøse sentrum, og hovedstad. Conquistadorene raserte Cuscos templer og palasser og bygde kirker. Inkaenes uovertrufne byggkvalitet gjorde likevel at det meste står i dag enten som egne bygninger eller som grunnmur under kolonibyggverk. Resultatet er en helt fantastisk symbiose av inka-, og koloni-byggverk, som jeg ikke har sett lignende til noe annet sted. Markedene i Cusco er noe for seg selv også. Her finner man ingredienser til shaman-ritualer som koka-blader og tørkede lamafostre, grisehoder og levende frosk som man får tilbredt på stedet. En av de mer behagelige områdene i markedet er frukt-, og juice-delen hvor man kan finne seg et rolig hjørne, og slappe av med en juicemix etter eget ønske.

I dag er Cusco Perus turisthovedstad hvor det største trekkplasteret er ruinene etter inkaenes tapte by, Machu Picchu. I tillegg har man mindre, og eksotiske landsbyer rundt byen, inkaenes "Sacret Valley", og et utall av ulike turer i fjell, daler eller jungel. Jeg skal derfor bruke Cusco som en base i de neste ukene mens jeg drar på ulike turer i området. De første dagene her bruker jeg på å vandre rundt i byen mens jeg aklimatiserer meg til høyden; Cusco ligger i Andesfjellene på 3400 moh. Byens skjønnhet gjør dette til en gledelig oppgave, og det er få ting i Cusco som ikke er verdt å se to ganger. Min første tur blir Machu Picchu som er en selvfølgelighet å oppleve når jeg først er her. Videre turer blir planlagt etterhvert.