Titicacasjøen er verdens høyeste navigerbare vann på 3811 moh. "Navigerbar" rettferdiggjør ikke størrelsen som er på nesten 8400 km2! Vannet ligger mellom Peru og Bolivia, og er en naturlig stop for de fleste som reiser mellom landene. Den største Peruvianske byen ved vannet er Puno, og på den bolivianske siden Copacobana. Puno kan by på de kjente "floating islands", menneskeskapte flytende øyer som uroindianerne bygger og lever på. De ble først bygget for å flykte fra inkaindianere og senere spanske conquistadorer, og de har siden brukt det som en permanent løsning. Cobaqobana i Bolivia har en fantastisk utsikt og kan by på de eksotiske øyene Isla del Sol og Isla del Luna.
Jeg dro først til Puno, som var en naturlig førstestopp for meg. Byen er relativt liten, og ikke så fryktelig mye å se på. En ting som går igjen i alle byer man ser i Sør Amerika er at ingen hus er ferdig. Alle bygninger ser ut til å være under konstruksjon, ubehandlet, umalt og med jernstenger stikkende opp av taket. Et artig navn på dette er "tredje verden optimisme" som om alle tenker "En vakker dag skal jeg bygge enda en etasje her". Sannheten er nok heller at man betaler en fullføringsskatt som betyr at man må betale i det et bygg er ferdig. Resultatet er at ingen fullfører noen bygg. I Puno var dette spesielt merkbart, og utenom et par foretningsbygg finnes det ikke ferdige bygninger noen steder i byen. Samme morgen som jeg ankom Puno booket jeg derfor en tur til de flytende øyene med en gang. Utenom øyene har Puno noen skip, blandt annet dampbåten Yavari. Yavari er litt fascinerende fordi den ble bært opp til Titicacasjøen i deler på ryggen til mulldyr. I dag blir den brukt som ekstra rom rom for et eksklusivt hotell i Puno.
De flytende øyene er i dag ganske turistifiserte. Noen mer enn andre, og enkelte øyer blir utelukkende brukt til turisme, hvor indianerne bor på land, men drar ut på øyen hver dag for å vise turistene hvordan man levde. Andre øyer derimot blir brukt som vanlig, men med et ekstra levebrød av turister som kjøper ulike souvenirer eller turer i sivbåter. I likehet med indianere i resten av verden har hverdagen forandret seg voldsomt. Det oppstår et gap mellom den eldre og den nye generasjonen hvor de gamle ønsker å beholde skikker og tradisjoner, mens den yngre generasjonen vil kaste seg på den moderne bølgen. Jeg fikk likevell en følelse av at beboerne på øyene har taklet denne overgangen bra. Øyene ligger ankret i en klynge i en slags lagune i Titikaka, og det tar omtrent en halvtime med båt å komme ut dit. Vi ankom til vinking og velkomsord fra kvinnene på øyen, og de få mennene som ikke var ute og fisket eller jaktet. Hva jeg fant anderledes her enn andre steder jeg har møtt lokale i turistsituasjoner er hvor genuint glade og entusiastiske uroindianerne var da vi kom. Enten har de funnet en levemåte som de er fornøyd med ellers er de fantastisk gode skuespillere. Jeg velger å tro det første.
På øyen fikk vi en gjennomgang av hvordan indianerne bygger øyene. De bruker et underlag av jord og røtter fra sivet i de grunne delene av Titicacasjøen. Dette binder de sammen, og legger så flere lag med siv over. Dette er grunnprinnsippet, og hver andre uke legger de på et nytt lag siv. Når familier vokser, eller det oppstår uenigheter på øyen bygger man enkelt og greit en til. Øyene forankrer de hvor de ønsker å være, og hvor nærmt man ønsker å være naboene sine. Mange turister reiser forbi de flytende øyene i Titikakasjøen, fordi de har et rykte for å være et skuespill for turister. Ryktet er ikke helt ufortjent, men jeg syns det var vært det med god margin. Sammenlignet med et museum f. eks. var det jo veldig få turister der...
Etter de flytende øyene dro jeg rett til Copacobana, sjekket inn på et hostel, og kjøpte en båtbillett til Isla del Sol. Ting gikk litt fort så når jegankom øyen gikk det opp for meg at jeg kun hadde 45 minutter før siste båten gikk tilbake til Copacobana. Jeg bestemte meg for å se så mye av øyen som mulig og rekke båten. Fra sørhavnen, som jeg hadde havnet på, går det noen lange trapper opp gjennom en litt spredt landsby, og når man kommer opp får man en fantastisk utsikt. Jeg ombestemte meg øyeblikkelig angående å dra tilbake og begynte å vandre hensiktsløst rundt på øyen mens jeg beundret landskapet og roen som hersker over øyen.
De siste dagene hadde ting vært litt hektisk, så jeg visste ingenting om øyen, annet enn navnet. Det gjorde forsåvidt ingenting, for jeg var godt fornøyd med å gå rundt på måfå. I etterkant kan jeg likevell si at Isla del Sol er en ganske stor øy sør på Titikakasjøen. Hovedmyten om inkaoppstandelsen hevder at akkurat dette skjedde på Isla del Sol. Det finnes over 80 ruiner på øyen, de fleste fra inkatiden. Øyen er steinete med bratte høyder, mange av dem gjort om til terrasser for dyrking av mark. Mange blir skuffet over at øyen er så turistifisert som den er, men for meg som gikk utenom turiststiene, så jeg ingenting til dette.
Etter et par timer var jeg kommet et sted midt på øyen, og det begynte å demre for meg at jeg burde finne noe sivilisasjon før solen gikk ned. Så lenge solen er oppe er det godt og varmt, men i denne høyden holder ikke varmen lenge. Jeg fant en vid sti som jeg tenkte måtte være beregnet på turister og fulgte denne. Jeg gikk nok samme vei som mange andre hadde gjort denne dagen, men en god del seinere. Det ble en utrolig deilig tur, som jeg hadde helt for meg selv med unntak av et og annet esel, eller en bonde som jobbet langs veien. Rett før solen traff horisonten fant jeg en høyde som passet ypperlig for å se solnedgangen. Her fant jeg to franskmenn som hadde tenkt det samme som meg. De hadde til og med øl og chips som de gladelig delte. Titicacasjøen i dette området har en krystallblå farge, og dette blandet med en rød solnedgang gir et unikt skue. Bildene ble ganske bra, men fremdeles ikke så gode som hva jeg så.
Franskmennene holdt til i en landsby en liten time nedover til den største nordlige landsbyen, så losji-problemet mitt løste seg veldig greit. Etter en time på stranden, hvor vi tittet på stjernene og løste verdens filosofiske spørsmål, fant vi en liten lokal resteurant hvor de serverte fersk fisk og mer øl. Etter noen timer søvn møttes vi igjen før fuglene pep, gikk opp igjen til høyden vår og fikk med soloppgangen også. Et nesten like fantastisk skue. Denne gangen foran en våknende øy, med fuglekvitter og sauebreking. Jeg følte at dette var en verdig avslutning på Titicacasjøen, og dro innover i Bolivia herfra. Et sted som jeg desverre ikke fikk besøkt var øyen Suriqui, hvor kanskje de siste eksperter i sivbygging lever. Indianerne på denne øyen har bygget blandt annet Thor Heyerdahls Ra II. Vell, man kan ikke se alt :)