Ciudad Perdida (The Lost City)

Ciudad Perdida er en gammel indianerby som er antatt bygget i år 800. Den ble gjennoppdaget i 1972 av skattejegere som stjal urner og gull frem til 1975 da myndighetene offisielt fant byen. Den eneste måte å komme seg dit på er en fem-seks-dagers tur gjennom jungelen, via en godkjent tur-operatør. Turismen til The lost city har vært litt opp og ned. I 2003 ble åtte turister kidnappet av ELN (National Liberation Army). De ble alle satt fri uskadd, men det tok en god stund før turismen igjen tok seg opp. I dag er området godt bevoktet av det colombianske millitæret som patruljerer, og oppholder seg i nærheten av byen.

Jeg dro sammen med en gruppe på tilsammen syv fra Taganga. Turen begynte med en kjøretur på noen timer før vi ble lastet av og begynte vandringen. Vi hadde med oss en guide, en kokk, og et esel til å bære maten. Nettene ville vi tilbringe i forskjellige camper på veien som besto av hengekøyer eller senger, tak og kjøkken. Mitt første møte med sør-amerikansk jungel ble et heller vått ett. Et par timer etter at vi hadde begynt å gå begynte d å regne noe voldsomt. Vi var heldigvis ikke så langt unna første camp, men langt nok unna til å bli gjennomvåt. Dagene besto som regel av fint vær til omtrent midt på dagen, etterfulgt av regn i store mengder. Ofte ble man sittende å tenke at nå kan det ikke være mulig å regne hardere, bare for å bli vist det motsatte. Som regel kom vi oss likevel til camp før regnet begynte, så det ble mer en fascinasjon enn en plage. Jeg skal ikke bruke så mye tid på å fortelle hvordan jungelen så ut, men den var som regel som spyttet ut av en Indiana Jones-film. Vi ble stadig overasket av svære, giftige padder, en tarantell i skoen om morgenen eller en slange på stien.

Vi møtte også noen av de lokale indianerne som holder til i området. De lever som de alltid har gjort, av det jungelen måtte tilby. Det er nok ikke usannsynlig av koka-planter som man lager kokain av er en del av hva jungelen har å tilby. Som hørt før i Colombia er det kvinnene som gjør det som trengs å gjøre. De høster, bygger bærer og tar seg av ungene. Mennene tilbringer tiden med å tygge koka-blader, de vandrer visstnok også en del rundt i jungelen, men dette er det visst ikke noe produktiv mening med. Hva som virkelig er stilig å se med indianerne er hvor godt de tilpasser seg jungelen. Dette er vell egentlig ganske naturlig, siden de bor der, men det er utrolig å se unger på 3 år som har bedre kroppskontroll enn de fleste voksne nordmenn.

Etter tre dager med vandring kom vi endelig frem til Ciudad Perdida. Eneste vei til byen er 1200 bratte steintrapper som snirkler seg oppover en skrent. Det første stoppet på veien er en svær terasse som tidligere var byens vaktpost. Videre besto byen av nesten 170 terasser til knyttet sammen av et nettverk av stier, trapper og murer. Det var omtrent ingenting i hele området som ikke var dekket av mose, og man fikk følelsen av å virkelig være vitne til en forsvunnet sivilisasjon, og menneskets utrolige evne til å skape. Jeg skal la bildene stå for beskrivelsen av byen, men hva jeg aldri følte at jeg klarte å fange var helheten av byen og stemningen som gjennomsyret rundturen i den. Man får ihvertfall et inntrykk av hvordan det ser ut der.