Backpacker i Venezuela

Venezuela er ikke det letteste landet å backpacke rundt i. Det er et land med mye å se og mange ting å gjøre, men det er ikke lagt godt til rette for turister enda, så logistikk kan fort bli et problem. Å fly i Venezuela er litt det samme som å fly rundt i Afrika. Raske endringer, og kaotiske system. Det er mindre problematisk enn buss, men selvfølgelig dyrere, og gjerne litt kjedelig. Å reise på bakken blir fort en annen ting. Bussterminalene er svære, og de som selger billetter går rundt og roper ut navnet til destinasjonene sine. Alt skjer fort, og man skal ha tungen rett i munnen for å komme seg på rett buss.

Jeg begynte min reise i Caracas. Derfra skulle jeg fly til Canaima via. Puerto Ordaz. Fra Canaima skal jeg på en 3-dagerstur til Angel Falls, verdens høyeste fossefall (den kommer i neste blogg). Jeg tenkte at jeg skulle slippe å stresse, så jeg kontaktet flere turist-byråer ang. å ordne hele reisen. Dette endte med en del dobbeltbooking og styr siden de fleste byråene heter mye det samme, junglere turistene mellom seg. Noen timer før jeg måtte sjekke ut gikk ting likevel i orden, og jeg fikk meg til flyplassen i god tid. Flyet var selvfølgelig allerede forsinket, og hadde byttet gate. I de ti neste timene byttet flyet gate et par ganger til, og fortsatte å bli mer og mer forsinket. Ingen snakker engelsk, og skjermene er aldri oppdatert, så for min del var det ti timer med The Wire på dataen, "¿Ke?" og "No comprendo". Når kvelden senket seg på begynte det å bli tomt på flyplassen. Det viste seg da jeg sto ved feil gate, og at flyet mitt hadde gått. De ansatte på flyplassen så nok litt oppgitthet i øynene mine, for de ordnet med et gjestehus, drosje og billett neste dag. De kalte meg bare No Comprendo.

Neste dag (3 timer seinere) prøvde jeg flyplassen igjen. Flyet var da allerede forsinket, og hadde skiftet gate før jeg ankom. Jeg kjente en dårlig følelse. Jeg fant likevel den riktige gaten, og kom meg trygt på flyet. Fremme i Puerto Ordaz møtte det meg en flyplass som fikk flyplassen i Caracas til å se ut som en perfeksjon av en velsmurt maskin. Det var ingenting som gav det minste hint om hva eller hvor jeg skulle. Jeg fikk heldigvis god hjelp av en ansatt der som guidet meg gjennom innsjekking og til gaten. Jeg kan oppsummere flyreise i Venezuela med at The Wire er en utrolig god serie. Jeg hadde faktisk et fly tilbake til Caracas etter Angel Falls, men jeg var så lei av å fly at den droppet jeg.

Som sagt er det veldig vanskelig å få tak i kontanter i Venezuela. Jeg hadde heldigvis med meg litt dollar som jeg fikk en grei pris på. Ettersom jeg ikke hadde ubegrenset av dollar  hhadde jeg litt knapp tid i Venezuela. Jeg ville derfor se Angel Falls, og så dra videre til Colombia så raskt og billig som mulig. Etter Angel Falls tok jeg derfor buss vestover sammen med James fra England, og Lucas fra Tyskland, som jeg traff i Canaima. Disse to snakket godt spansk, og gjorde derfor denne reisen mulig for meg. Vi hadde ganske lite penger alle sammen, så vi var ivrige på å gjøre reisen så kort som mulig. Det ble derfor noen ganske råtne busser, og mange trange timer. Jeg ville likevel ikke reist på noen annen måte. Det er utrolig hvor mye kultur man kan suge til seg fra en buss. Lucas skulle ikke helt til Colombia, men jeg og James busset nesten hele landet på tvers på to døgn. Etterhvert som vi nærmet oss grensen begynte det å bli politikontroller ganske hyppig. På det verste var det hundre meter mellom hvert stop. Vi var til slutt gjennom 8 kontroller før vi nådde grensen. Problemet med det er at man må betale litt for at de ikke skal ransake bussen. Gjør de nemlig det er det fort gjort at noe forsvinner.

Det høres slitsomt ut, og det var det forsåvidt også, men Venezuela er absolutt et land som er verdt å besøke, men man bør være klar over at ikke alt her går på skinner, og ofte kan man føle at man må jobbe mot mange krefter for å komme hvor man vil. Bare Angel Falls i seg selv er verdt turen (jada, kommer i neste innlegg), og med litt planlegging kan man fint få gjort det meste uten å møte problemer. Maten her er god, og på hele turen har jeg ikke truffet noen som har vært ubehagelige. Utenom noen likegyldige billettselgere, som ikke gidder å hjelpe gringos, har alle vært hyggelig, og aldri langt vekke med smilet. Problemet kan kanskje være at de ikke er vant til folk som ikke kan skikkene i landet.