Medellin

Fra Taganga dro jeg ned til Medellin sammen med syv andre backpackere som jeg ble kjent med i Taganga. Medellin er en by som for mange colombianere betraktes som Colombias foretningsmotor. Hva Medellin er mest kjent for er nok likevel narkotikakongen Pablo Escobar og Medellínkartellet hans. Escobar produserte og smuglet kokain inn til USA, og han gjorde dette så vellykket at han i 1989 var verdens syvende rikeste mann, men en estimert formue på 25 milliarder amerikanske dollar. I sin storhetstid smuglet han 70-80 tonn kokain hver dag fra Medellin. Han brukte $2500 i måneden på strikk til seddelbunker; eide mer enn 15 fly, 6 hellikopter og 2 ubåter(!), og kontrollerte 80% av verdens kokainmarked. Til tross for å gjøre en del gode gjerninger med pengene sine, som å bygge fotballbaner og støtte de fattigste i byen, blir Escobar stort sett sett på som en terrorist, og ikke uten grunn. Han bestakk alle som bestikkes kunne, og satte en pris på hodet til de som sto imot, og gjorde Colombia til verdens drapshovedstad med over 27 000 mord i 1992. Escobar ble til slutt skutt og drept i 1993 etter å ha gjort seg tilstrekkelig upoplulær hos Colombia og USA. Mens jeg var i Medellin var jeg på en guidet Pablo Escobar-tur i byen. Vi fikk da se gravplassen hvor Pablo selv og en del av familien hans ligger, huset han ble skutt i, og som en bonus fikk vi lov å besøke Pablos bror, Roberto, som i dag ikke bare lever, men har gjort sine år bak murene, og nå tar imot turister i sitt eget hjem. Han samler penger fra dette som han bruker på blandt annet HIV/Aids-prosjekter, og lever ellers et rolig liv med familien sin. En del av huset har han gjort til en museumslignende fremstilling av brorens liv. Huset var tidligere brødrenes frihus hvor de holdt seg skjult fra politiet mens de koblet av eller festet. Huset har derfor fremdeles en bokhylle som åpner seg til et hemmelig skjulested, kulehull etter konfrontasjoner med politiet og hemmelige rom hvor penger kunne gjemmes. Broren selv virket som en sindig og ellers alminnelig mann, men han hadde noen utrolige historier og fortelle, og på spørsmål om hvor mye kokain han og broren hadde smuglet på en gang var svaret 70.000kg som de hadde fraktet i en båt. En uforståelig mengde kokain, eller som han selv sa det: "Det så ut som Alaska".

Medellin har etter Escobar blitt forvandlet til en respektabel og sikker by i rekordfart. Som Colombias nest største by, sentrum overskygget av ruvende skyskapere, og med over 3 millioner innbyggere, er det en travel by med travle mennesker. Som med de fleste store byer har den likevel flere sider, og som turist kan man finne mange juveler. En av dem er utelivet, og med flere festområder, hvert av dem dekket av barer og diskotek er det nok av steder å ta seg en lørdagspils. Ved et par anledninger utnyttet vi oss av denne muligheten, og Colombianere kan virkelig å feste. Som forfatteren Gabriel García Márquez en gang sa: "Fem colombianere i et rom vil alltid bli til en fest". Tiden min i Medellin var derfor fantastisk morro, men likevel kjente jeg at det ikke er festing jeg kom til Sør-Amerika for, så jeg bestemte meg etterhvert for å forlate mine kjære medbackpackere, og fly til Cusco, Perus turisthovedstad og det svunnet inkarikets sentrum.

Det var bittert å forlate Colombia. Jeg har møtt få eller ingen colombianere som ikke er i godt humør. Ser man litt lost ut vil det i løpet av kort tid komme en lokal kar bort og spørre om du trenger hjelp. Landskapet er nydelig, og de fleste byene har funnet en god kombinasjon av historie, kultur og modernisering. Colombia har fremdeles et rykte av å være farlig. Selv har jeg under noen omstendighet følt meg utrygg, men det finnes selvfølgelig historier. For å være rettferdig finnes det kriminalitet, og ran i alle byer, så jeg vil på det sterkeste anbefale Colombia som et turistland. Med litt vett i skallen er det ingen problemer å unngå å bli ranet, og med litt mer vett kan man til og med unngå å bli lurt av taxi-sjåfører og gateselgere.

Colombias nordkyst

Jeg har ikke skrevet så mye om hvor reisen har gått i det siste, så her er en liten oppdatering av turen min de siste ukene :)

Jeg og James krysset grensen til Colombia 5. september og dro nordover til en liten landsby som heter Manaure. Det står lite eller ingenting om dette stedet i noen av bøkene våre, men James hadde hørt et rykte om at det var fint der, og vi ønsket å se de mindre turistifiserte områdene mens vi har sjansen. Gjennom Sør-Amerika går nemlig "The gringo trail" som er den naturlige ruten de fleste reiser gjennom Sør-Amerika. Når jeg kommer dit er det fort gjort å bli tatt av strømmen, så jeg tenkte å utsette det litt til. Manaure ligger helt i nord, og har blitt litt mer modernisert enn vi egentlig hadde håpet på. Det bor en del indianere her, men de går kledd vanlig, og har mistet det meste av gamle tradisjoner. Det som fremdeles er ganske spesielt er at det visstnok er kvinnene som styrer og driver det meste, mens mennene visstnok ikke gjør noe særlig.

Vi fant oss et billig og fint hotell, og brukte tiden vår her på å slappe av etter den lange reisen, og se oss litt rundt. Byen har en helt ok strand hvor jeg fikk mitt første karibiske bad. Landskapet ellers består av mye fin savanne og kunstige sjøer til saltproduksjon. Vi bestemte oss for å se oss litt rundt i området, og snakket med noen lokale om å få leie noen motorsykler. Vi greide ikke å overbevise noen om å gi fra seg syklene sine, men vi fikk noen til å gi oss en guidet tur i området mens vi satt bakpå. I etterkant var sikkert dette en bedre løsning i tilfelle jeg ikke kan kjøre motorsykkel. Vi kjørte et stykke videre nordover hvor vi fant en liten flamingoflokk og noen stilige kaktusskoger. Vi ble i Manaure i to dager, hvor vi bare slappet av og spiste godt.

Fra Manaure dro vi videre til Taganga, en liten fiskelandsby utenfor St. Marta. Taganga har i stor grad ofret alle tidligere levemåter for turisme, og ser ut til å greie seg fint med det. Her kommer backpackere for å slappe av, dykke, feste eller dra på ekskursjoner til The Lost City. Vanligvis er dette et sted med mye liv, men siden jeg er der litt utenom sesongen er det ganske rolig her, noe som egentlig var fint det også. Jeg ble her og slappet av og dykket noen dager før og etter jeg besøkte The Lost City.

Fra Taganga dro jeg sammen med en annen backpackergjeng til Cartagena, Colombias mest besøkte turistby. Cartagena er en av de byene som du bare vet at du kommer til å elske i det du får øye på den. Stemningen, og folket er fantastisk, og byen er en av de vakreste jeg har sett, en blanding av moderne hvite skyskrapere og gamle hus fra koloni-tiden. Det har begynt å demre for meg at jeg kommer til å få dårlig tid til å gjøre alt jeg vil, så jeg ble desverre ikke mer enn noen dager her. Cartagena har likevel satt seg godt på netthinnen, og jeg fikk gjort en god del på den korte tiden som var.

En artig ting som taganga har å by på er en gjørmevulkanen El Totumo. Dette er et naturfenomen som kan minne om varme kilder, bare at den inneholder lunkvarm gjørme i stedet. For en liten pris kan man få ordnet en tur hit for å bade i vulkanen, noe som er en veldig spesiell opplevelse. Konsistensen på gjørmen er som flytende, uttynnet leire av den typen som man brukte i kunst-, og håndtverktimene på ungdomsskolen. Det er vanskelig å beskrive følelsen av å bade i det, men det er utrolig artig. For det første flyter man som en dupp, så det er umulig å komme seg helt under uten hjelp. Det er også vanskelig å svømme i det, men hvis man legger seg flatt på overflaten kan man bli skubbet rundt med letthet. Cartagena har også en helt fantastisk strand en liten båttur unna. Playa Blanca er en drømmestrand, hvor man tilbringer dagen i en hengekøye eller snorklende ute i vannet. Kvelden går med til god mat og drikke, og gjerne en liten fest på stranden. I morgen drar jeg videre sørover til Medellín. Ettersom tid begynner å bli et problem er planen å komme hoppe til Peru derfra, og fortsette snirkereisingen derfra.

Ciudad Perdida (The Lost City)

Ciudad Perdida er en gammel indianerby som er antatt bygget i år 800. Den ble gjennoppdaget i 1972 av skattejegere som stjal urner og gull frem til 1975 da myndighetene offisielt fant byen. Den eneste måte å komme seg dit på er en fem-seks-dagers tur gjennom jungelen, via en godkjent tur-operatør. Turismen til The lost city har vært litt opp og ned. I 2003 ble åtte turister kidnappet av ELN (National Liberation Army). De ble alle satt fri uskadd, men det tok en god stund før turismen igjen tok seg opp. I dag er området godt bevoktet av det colombianske millitæret som patruljerer, og oppholder seg i nærheten av byen.

Jeg dro sammen med en gruppe på tilsammen syv fra Taganga. Turen begynte med en kjøretur på noen timer før vi ble lastet av og begynte vandringen. Vi hadde med oss en guide, en kokk, og et esel til å bære maten. Nettene ville vi tilbringe i forskjellige camper på veien som besto av hengekøyer eller senger, tak og kjøkken. Mitt første møte med sør-amerikansk jungel ble et heller vått ett. Et par timer etter at vi hadde begynt å gå begynte d å regne noe voldsomt. Vi var heldigvis ikke så langt unna første camp, men langt nok unna til å bli gjennomvåt. Dagene besto som regel av fint vær til omtrent midt på dagen, etterfulgt av regn i store mengder. Ofte ble man sittende å tenke at nå kan det ikke være mulig å regne hardere, bare for å bli vist det motsatte. Som regel kom vi oss likevel til camp før regnet begynte, så det ble mer en fascinasjon enn en plage. Jeg skal ikke bruke så mye tid på å fortelle hvordan jungelen så ut, men den var som regel som spyttet ut av en Indiana Jones-film. Vi ble stadig overasket av svære, giftige padder, en tarantell i skoen om morgenen eller en slange på stien.

Vi møtte også noen av de lokale indianerne som holder til i området. De lever som de alltid har gjort, av det jungelen måtte tilby. Det er nok ikke usannsynlig av koka-planter som man lager kokain av er en del av hva jungelen har å tilby. Som hørt før i Colombia er det kvinnene som gjør det som trengs å gjøre. De høster, bygger bærer og tar seg av ungene. Mennene tilbringer tiden med å tygge koka-blader, de vandrer visstnok også en del rundt i jungelen, men dette er det visst ikke noe produktiv mening med. Hva som virkelig er stilig å se med indianerne er hvor godt de tilpasser seg jungelen. Dette er vell egentlig ganske naturlig, siden de bor der, men det er utrolig å se unger på 3 år som har bedre kroppskontroll enn de fleste voksne nordmenn.

Etter tre dager med vandring kom vi endelig frem til Ciudad Perdida. Eneste vei til byen er 1200 bratte steintrapper som snirkler seg oppover en skrent. Det første stoppet på veien er en svær terasse som tidligere var byens vaktpost. Videre besto byen av nesten 170 terasser til knyttet sammen av et nettverk av stier, trapper og murer. Det var omtrent ingenting i hele området som ikke var dekket av mose, og man fikk følelsen av å virkelig være vitne til en forsvunnet sivilisasjon, og menneskets utrolige evne til å skape. Jeg skal la bildene stå for beskrivelsen av byen, men hva jeg aldri følte at jeg klarte å fange var helheten av byen og stemningen som gjennomsyret rundturen i den. Man får ihvertfall et inntrykk av hvordan det ser ut der.

Canaima og Angel Falls

Et av de mer åpenbare turistmålene i Venezuela er Angel Falls. Fossen ligger i Canaima, som er en nasjonalpark med jungel og elver. Det er flere turer man kan ta her. Hvis man ikke vil gjøre noe annet enn å se fossen kan man fly rundt, og på den måten aldri sette fot utenfor en venezuelisk flyplass, eller man kan ta en ti-dagers tur som går gjennom nesten urørt jungel, og ender opp ved fallene. Jeg har valgt en tre-dagers-tur til Angel Falls og tilbake. Når jeg kom til flyplassen traff jeg andre backpackere som skulle på samme tur som meg. Endelig følte jeg at jeg holdt på med hva jeg egentlig skulle. Frem til nå hadde jeg nesten ikke sett andre gringoer. Vi ble kjørt inn til en liten landsby som besto hovedsakelig av folk som jobbet med de ulike organisasjonene som drev med guiding og organisering av turene i området. Vi begynte dagen med å vandre litt rundt som vi selv ville. Det var et fint området med et vann og noen mektige fossefall. Jeg og James, en engelsk backpacker som jeg vil reise litt med frem i tid, fikk tatt oss et etterlengtet bad og en liten tur i den lokale jungelen.

Senere på dagen fikk vi en guidet tur litt rundt i området. Transporten foregikk i motordrevne kanoer og til fots. Hovedatraksjonen på denne turen var fossen Salto el Sapo som er en vid foss med en voldsom vannføring. Det spesielle her er at man kan gå bak fossen tvers gjennom til andre siden, noe som er blandt top fem fantastiske opplevelser i min bok. På baksiden var det litt variert mellom å være en rolig tur med et teppe av vann på den ene siden, til å være et vanninferno uten like. Det var et område på midten av fossen hvor verden som du kjenner den ser ut til å falle fra hverandre. Buldringen fra fossen overdøver alt annet, og vinden blåser i alle retninger samtidig. Hvis du hadde kommet deg inn hit uten å bli våt ville du blitt fullstendig gjennomvåt her øyeblikkelig. Langs veggen på på andre siden av fossen blåste det kraftig oppover, med det resultatet av at det rente en bekk fra bakken og oppover veggen, noe av det mest surrealistiske jeg har sett.

Den natten sov vi godt senger før vi startet neste dag på vei til Angel Falls. Det var en tre-timers-tur med kano oppover en vid og grunn elv. Her fikk man virkelig følelsen av jungelen som lente seg utenover vannkanten på begge kanter. Her er også noen fantastiske og absurde fjell som er som spyttet ut av Avatar. Det var flere ganger så vi fosser som vi var sikre på måtte være Angel Falls. Når den ordentlige fossen plutselig kom fremfor oss så vi hvor feil vi hadde tatt. Høyden på fossen kan ikke verdsettes før man følger en dråpe fra topp til bunn. Vi kjørte kanoen på land og gikk en sti gjennom jungelen for å komme nærmere. Fossen treffer bakken etter ca. 800 meter, før det fortsetter til en ny liten foss hvor man på bunnen kan bade. Det var hit vi gikk, og fikk et godt blikk på fossen. Angel Falls er virkelig en egen opplevelse, og gir en utrolig følelse av hva moder jord faktisk kan lage. Vi ble her en god stund, mens vi nøt utsikten, eller prøvde å ta fine bilder av fossen.

På vei tilbake hadde en tarantell lagt seg midt på stien bare for å minne oss på at dette faktisk er en jungel. Vi gikk til en liten camp hvor guiden forberedte et himmelsk måltid, før vi hoppet i hver vår hengekøye og la oss for natten. Overaskende nok var det ingen mygg, men i stedet masse ild-fluer? som blinket mellom trærne i en ellers kullsvart natt. En virkelig stor opplevelse, og en fantastisk begynnelse på eventyrene som venter.

Backpacker i Venezuela

Venezuela er ikke det letteste landet å backpacke rundt i. Det er et land med mye å se og mange ting å gjøre, men det er ikke lagt godt til rette for turister enda, så logistikk kan fort bli et problem. Å fly i Venezuela er litt det samme som å fly rundt i Afrika. Raske endringer, og kaotiske system. Det er mindre problematisk enn buss, men selvfølgelig dyrere, og gjerne litt kjedelig. Å reise på bakken blir fort en annen ting. Bussterminalene er svære, og de som selger billetter går rundt og roper ut navnet til destinasjonene sine. Alt skjer fort, og man skal ha tungen rett i munnen for å komme seg på rett buss.

Jeg begynte min reise i Caracas. Derfra skulle jeg fly til Canaima via. Puerto Ordaz. Fra Canaima skal jeg på en 3-dagerstur til Angel Falls, verdens høyeste fossefall (den kommer i neste blogg). Jeg tenkte at jeg skulle slippe å stresse, så jeg kontaktet flere turist-byråer ang. å ordne hele reisen. Dette endte med en del dobbeltbooking og styr siden de fleste byråene heter mye det samme, junglere turistene mellom seg. Noen timer før jeg måtte sjekke ut gikk ting likevel i orden, og jeg fikk meg til flyplassen i god tid. Flyet var selvfølgelig allerede forsinket, og hadde byttet gate. I de ti neste timene byttet flyet gate et par ganger til, og fortsatte å bli mer og mer forsinket. Ingen snakker engelsk, og skjermene er aldri oppdatert, så for min del var det ti timer med The Wire på dataen, "¿Ke?" og "No comprendo". Når kvelden senket seg på begynte det å bli tomt på flyplassen. Det viste seg da jeg sto ved feil gate, og at flyet mitt hadde gått. De ansatte på flyplassen så nok litt oppgitthet i øynene mine, for de ordnet med et gjestehus, drosje og billett neste dag. De kalte meg bare No Comprendo.

Neste dag (3 timer seinere) prøvde jeg flyplassen igjen. Flyet var da allerede forsinket, og hadde skiftet gate før jeg ankom. Jeg kjente en dårlig følelse. Jeg fant likevel den riktige gaten, og kom meg trygt på flyet. Fremme i Puerto Ordaz møtte det meg en flyplass som fikk flyplassen i Caracas til å se ut som en perfeksjon av en velsmurt maskin. Det var ingenting som gav det minste hint om hva eller hvor jeg skulle. Jeg fikk heldigvis god hjelp av en ansatt der som guidet meg gjennom innsjekking og til gaten. Jeg kan oppsummere flyreise i Venezuela med at The Wire er en utrolig god serie. Jeg hadde faktisk et fly tilbake til Caracas etter Angel Falls, men jeg var så lei av å fly at den droppet jeg.

Som sagt er det veldig vanskelig å få tak i kontanter i Venezuela. Jeg hadde heldigvis med meg litt dollar som jeg fikk en grei pris på. Ettersom jeg ikke hadde ubegrenset av dollar  hhadde jeg litt knapp tid i Venezuela. Jeg ville derfor se Angel Falls, og så dra videre til Colombia så raskt og billig som mulig. Etter Angel Falls tok jeg derfor buss vestover sammen med James fra England, og Lucas fra Tyskland, som jeg traff i Canaima. Disse to snakket godt spansk, og gjorde derfor denne reisen mulig for meg. Vi hadde ganske lite penger alle sammen, så vi var ivrige på å gjøre reisen så kort som mulig. Det ble derfor noen ganske råtne busser, og mange trange timer. Jeg ville likevel ikke reist på noen annen måte. Det er utrolig hvor mye kultur man kan suge til seg fra en buss. Lucas skulle ikke helt til Colombia, men jeg og James busset nesten hele landet på tvers på to døgn. Etterhvert som vi nærmet oss grensen begynte det å bli politikontroller ganske hyppig. På det verste var det hundre meter mellom hvert stop. Vi var til slutt gjennom 8 kontroller før vi nådde grensen. Problemet med det er at man må betale litt for at de ikke skal ransake bussen. Gjør de nemlig det er det fort gjort at noe forsvinner.

Det høres slitsomt ut, og det var det forsåvidt også, men Venezuela er absolutt et land som er verdt å besøke, men man bør være klar over at ikke alt her går på skinner, og ofte kan man føle at man må jobbe mot mange krefter for å komme hvor man vil. Bare Angel Falls i seg selv er verdt turen (jada, kommer i neste innlegg), og med litt planlegging kan man fint få gjort det meste uten å møte problemer. Maten her er god, og på hele turen har jeg ikke truffet noen som har vært ubehagelige. Utenom noen likegyldige billettselgere, som ikke gidder å hjelpe gringos, har alle vært hyggelig, og aldri langt vekke med smilet. Problemet kan kanskje være at de ikke er vant til folk som ikke kan skikkene i landet.

Caracas. En anspent glede

Først stop på turen min var Caracas, Venezuela. Ettersom dette en av verdens farligste byer var ikke dette et aktivt valg, men siden jeg likevel måtte mellomlande her uansett hvor jeg skulle, tenkte jeg likevel at eg skulle bli litt. Jeg tenkte at eg skulle begynne forsiktig siden jeg ikke er helt i tenk-sikkerhet-modus, så jeg tok inn på et fint hotel i et trygt område. På flyplassen møtte jeg en kar fra Venezuela som hadde sittet på samme fly som meg. Han skulle bli hentet av hele familien, så jeg fikk like gjerne skyss til hotellet. Generelt er det nok ikke et triks å stole blindt på ukjente på den måten, men i Caracas kan man egentlig ikke stole på drosjene heller, ikke engang de ofisielle, eller politiet der heller visstnok. Venezuela generelt virker litt vanskelig. Det er klin umulig å ta ut Bolivares (landets valuta) hvis man er utlending, så for min del har redningen blitt å veksle amerikanske dollar med folk i Hotellet. Dette er egentlig en stor fordel, fordi Venezuela har to kurser. Helt hvordan det virker vet jeg ikke, men som turist får jeg lite for pengene om jeg bruker ofisielle kilder.

De to første dagene gikk stort sett med på å bli kvitt jetlag, og å gjøre litt research på Caracas og Venezuela. Å backpacke i caracas er visst noe for de mer erfarne, om noen i det hele tatt, så jeg har nok gjort lurt i å bli på hotell. Hotellet var egentlig ikke i nærheten av noe interesant, og å gå i gatene over lengre distanser er ikke anbefalt. Før jeg fant ut at jeg kunne veksle dollar var jeg også lav på kontanter så drosje var også et problem. Mitt første problem ble derfor å få tak i drikkevann. Å leve på minibaren hadde blitt i dyreste laget, så løsningen ble å trakte springvann gjennom en kaffitrakter (uten kaffi i). Hvorvidt det faktisk fungerer vet jeg ikke, men frisk er jeg nå.

Etterhvert jeg leide meg en guide med bil, og ble tatt med av han rundt i byen. Han snakket ikke et ord engelsk, og jeg knapt et ord spansk, så d ble en forvirrende, men morsom guiding. Første stop på turen var Warairarepeno taubane. Dette er en lang gondol-bane som går opp på fjellet El Ávila. Dette fjellet ligger mellom Caracas og kysten til Karibien, og herfra har man god utsikt til både Caracas i sør og Karibien i nord. Jeg legger heller ut en del bilder, enn å fortelle :). Videre dro vi inn til sentrum av byen, som var overaskende lite truende. Caracas er nok en farlig by, men det er nok fullt mulig å komme seg rundt hvis man vet hvor man går. De fleste jeg så smilte, og var høfelig, og noen kom bort siden de så en mulighet til å øve på engelsken sin. Etter hva jeg følte som en lang periode i isolat på hotellet, var Caracas sentrum et friskt pust, og et nydelig syn. En by som er verdt å besøke, men en gang holder :)

Neste stop blir mest sansynlig Angel Falls, verdens høyeste fossefall. Yey