Siste dager

Iguazú Falls var siste sjekkpunkt på listen min over ting å gjøre, så da jeg var ferdig der hadde jeg ti dager før jeg reisen hjem fra Buenos Aires. Jeg reiste fremdeles med nederlenderen Henriette, så sammen bestemte vi oss for å komme oss ut til den brasilianske kysten og jobbe oss sakte sørover. Ved en tilfeldighet gikk Henriettes fly også fra Buenos Aires på samme dato, så vi hadde like god/dårlig tid.

Fra Foz do Iguazú i Brasil dro vi rett øst til havnebyen Florianópolis. Halve byen ligger på fastlandet og den andre halvdelen på øyen Santa Catarina. Vi sjekket inn på et hotell helt øst på Santa Catarina i et lite paradis med avslappet strand-stemning. Her slo vi oss ned et par dager mens vi leste bøker i hengekøyene, tok en ettermiddagslur på stranden, surfet, spiste de beste sjøretter, kikket på solnedganger og stjernehimler, og ellers bare slappet av i stor stil. Florianópolis er et av Brasils beste surfesteder, og vi var der litt før høysesongen. Vi fikk derfor fantastiske strender, mens vi slapp det største turistpresset. Utenom litt rein, fikk vi noen helt fantastiske dager her.

Fra Florianópolis dro vi til Montevideo, hovedstaden i Uruguay. Dette er en millionby som på en eller annen måte føles som en liten landsby. Vi tilbragte bare to dager her, men jeg likte Montevideo veldig godt til tross for at jeg ikke er en stor fan av veldig store byer. Min beste opplevelse her var desidert en biff servert på markedet Mercado del Puerto. Dette kan jeg bare beskrive som det beste kjøttet jeg noensinne har smakt, mørere enn jeg visste var mulig, og i store mengder (akkurat nå fikk jeg vondt i spyttkjertlene bare av å skrive om den). Montevideo er også en havneby, og her finnes det faktisk fine strender som ikke er overfylte, rett ved byens senter. Hvordan dette er mulig i en by på denne størrelsen aner jeg ikke. Jeg har allerede bestemt meg for å komme tilbake til Sør-Amerika en vakker dag, å da skal jeg bruke et par dager til på Montevideo, og en god del tid på å se resten av Uruguay også.

Buenos Aires, Argentina var neste og siste by på turen min gjennom kontinentet. Som hovedstaden, og Sør-Amerikas nest største by e dette et sted med mye å tilby. Noe som jeg virkelig satte pris på her er de enorme parkene rundt omkring. Det er overaskende få folk her, så man har god plass for seg selv. Parkene har også noen vanvittig svære og artige trær som man kan sitte under og få litt skygge fra sommersolen. I tillegg fant vi en japansk park med flora og bygg av asiatisk karakter. Middelmådig utført, men likevel ganske artig. Jeg ble derimot virkelig imponert over en kirkegård i sentrum med byens elite-familier og viktige personer, som Evita. Dette er ikke en kirkegård med gravsteiner og gress, men med mausoleer og krypter, bygget som en by. Kirkegården har kvartaler og gater. Hvor stor kirkegården er aner jeg ikke, men hvis man vil se hele området ville det fort blitt et dagsprosjekt.

Min beste opplevelse i Buenos Aires var helt klart La Bomba de Tiempo. Dette er en musikkgruppe som spiller trommer improvisert og styrt av en dirigent. Musikerne deler på å styre musikken, og hver mann har sin egen unike stil. Jeg kan trygt si at jeg aldri har opplevd noe lignende, eller blitt så revet med i musikken. Jeg kunne ikke annet enn å glise som en idiot av hvor dyktig og fengende musikken var, og stemningen i publikum var som min, langt over taket. Det finnes klipp av disse på youtube, og jeg anbefaler musikkinteresserte til å sjekke de ut.

Med dette reiser jeg hjem igjen. Takk til alle som har fulgt bloggen. Håper jeg har inspirert noen til å reise til dette fantastiske kontinentet, og hvis noen gjør det: gi meg en lyd. Jeg blir kanskje med en gang til :)

Iguazufallene

Det begynner å nærme seg slutten av reisen min, og jeg har krysset av min nest siste store opplevelse fra listen min, nemlig Iguazúfallene mellom Argentina og Brasil. For å komme dit har jeg krysset Argentina og nesten byttet kyst, en lang og til tider slitsom reise. Heldigvis er bussene i mange søramerikanske land svært gode med både beinplass og matservering. Jeg reiste fra Chile sammen med fire andre backpackere som jeg har reist med de siste ukene. Vi stoppet noen dager i Salta, Argentina, et sted som visstnok har et fantastisk landskap i nær omkrets. Dette fikk vi dessverre ikke sett så mye av siden det regnet, men vi hadde fremdeles en fantastisk tid med god mat og drikke. Fra Salta dro vi i ulike retninger. Jeg og Henriette fra Amsterdam fortsatte videre østover mot Iguazú. Av tidsmangel og latskap skal jeg la det være med dette fra Argentina ellers, og hoppe rett til Iguazúfallene

Jeg har tidligere sett Victoria Falls i Zambia (i tørketid) og Angel Falls i Venezuela, men Iguazúfallene slo dem begge med god margin. Jeg hadde sett få bilder av fossen og hadde egentlig ingen forventninger, så jeg ble veldig overasket over hvor spektakulær den er. Fossen ligger i elven med samme navn, mellom Brasil og Argentina. Jeg brukte tre dager på å gå rundt i området og få med meg alle detaljer, og jo mer tid jeg brukte her, jo mer imponert ble jeg.

Iguazúfallene kan sees fra både Argentina og Brasil. Begge sider er fantastiske, og veldig ulike. Fra Brasil får man oversikt over hele fossefallet, mens på den Argentinske siden kommer man nærmere på fossen. Vi brukte to dager på å gå rundt omkring på ulike siter som viser de forskjellige enkeltfossene som fossen består av. I tillegg til en helt utrolig skue over den fallene finner man også fugler, dyr og et hav av ulike sommerfugler. Jeg har tidligere skrevet om jungelen i Madidi, Bolivia hvor det var en svær blå sommerfugl som jeg aldri greide å ta bilde av. Vell, endelig greide jeg det. Jeg måtte stå stille i en uendelighet mens mygg og andre insekt forsynte seg grovt av leggene mine, og bildet ble ganske uklart, men endelig fikk jeg det forbaskede bildet. Ellers så jeg hundrevis av ulike vidunderlige sommerfugler, ulike tukaner og andre fugler, div reptiler, nesebjørn, capucin-ape, agouti, og en og annen gnager av ukjent sort.

Mitt første syn av selve fallet var "Devils throat", et voldsomt område hvor elven omringer selve fallet og lager en voldsom sky av vanndamp. Her, i likhet med en del andre områder i fallene, blir man søkkvåt, og det ble en fin utfordring å få tatt et bilde uten å ofre kameraet i en våt grav. Området rundt fallene er bygget ut med gangbroer slik at man lett kan komme seg rundt i virvaret av ulike enkeltfosser. Disse vandret vi rundt på i to dager før vi dro over til den brasilianske siden av fossen. Etter å ha sett fossen på nært hold i to dager fikk vi endelig et oversiktsbilde over området, noe som var nesten en like fantastisk opplevelse. Videre beskrivelse av fossen overlater jeg til bildene som jeg snart legger ut.

San Pedro de Atacama og Valle de la Luna

Det ble ikke mye jeg fikk se av Chile. Det ble stort sett den lille ørkenbyen San Pedro de Atacama, som drives like mye av europeere som chilenere, så strengt tatt føler jeg at det blir feil å si at jeg har opplevd Chile. San Pedro de Atacama ligger helt nord i det langstrakte landet midt i Atacama-ørkenen, og er en liten grønn oase i verdens tørreste ørken.

Området som San Pedro ligger i har en av verdens klareste stjernehimler, og er derfor et populært område å dra på stjerneekskursjoner med turoperatørene som tilbyr dette. Mens vi var der var det dessverre fullmåne, så det ble ingen stjernetur på oss. Den andre store attraksjonen i området er Valle de la Luna, en dal med et månelignende landskap, Fullstendig tørt, med merkelige steinformasjoner formet av vann og vind. Vann har sluttet å forme landskapet ettersom noen områder i dalen ikke har hatt nedbør på flere hundre år. NASA har brukt denne dalen til å teste en prototype av en robot som skal sendes til Mars, og når man tar turen hit ser man hvorfor de valgte dette stedet.

Jeg skulle ønske at jeg kunne mer om geologi, fordi mye av landskapet i Valle de la Luna er ganske uforståelig. Hjemme kan jeg se for meg hvordan isbreer har raspet landet til daler og topper, men her skjønner jeg ingenting. Man går over knudrete steinlandskap, eller i hulene under. En topp bestående av en skarp og knudrete overflate som går plutselig over til en jevn, monoton overflate som en svamp halvveis dekket av glasur.

Solnedgangen i Valle de la Luna er visstnok utrolig fantastisk, men veldig turistifisert. I stedet for å bli med en av disse turene valgte jeg og gruppen, som jeg har reist med i over en uke nå, å leie sykler og oppleve dalen på egen hånd. Vi dro om morgenen mens det er få andre der, noe som gjorde opplevelsen enda bedre. Jeg dro også fra resten av gjengen på en liten avstikker. Helt alene i dette landskapet føler man virkelig at man har forlatt jorden til fordel for en ukjent og urørt verden. Jeg kunne syklet rundt på måfå her hele dagen, hadde det ikke vært for at jeg hadde etterlatt vannet mitt hos resten av gruppen. I denne dalen varer man ikke lenge uten vann, så til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet og finne resten av gjengen. Hvis noen andre en gang skal til San Pedro de Atacama vil jeg foreslå å leie en fulldempet sykkel og tråkke rundt på egenhånd litt utenfor allfarevei i Valle de la Luna.

Salar de Uyuni

Fra Potosi dro jeg rett til Uyuni sammen med fire backpackere som jeg var i potosigruvene med. Selve byen har omtrent ingenting å tilby med unntak av turer til Salar de Uyuni, verdens største saltslette. Vi booket en tur gjennom området og inn i Chile til turistbyen San Pedro de Atacama. Salar de Uyuni er restene av en forhistorisk sjø, og i dag er den en flate på over 10 000 kvadratmeter av salt, flere meter dyp. Hele sletten er nesten fullstendig flat, med en variasjon på rundt én meter over hele overflaten. I tillegg er luften svært tørr, noe som gjøre at sikten blir usedvanlig lang. Alt dette tilsammen utgjøre et svært spektakulært landskap som man omtrent ikke kan finne lignende til noe annet sted.

Turen gikk i en Toyota Landcruiser over tre dager, med tilsammen syv personer krøket sammen inni. Langt ifra den mest romslige reisen, men en bagatell som vi alle glemte ganske kjapt. Første stop på turen var en tog-kirkegård rett utenfor byen. Disse togene fraktet tidligere mineraler til havet, men ble skrapet da gruvene gikk tom. I dag er det en turistattraksjon, og å gå mellom de rustne togvognene vekker en spennende følelse av en blomstrende fortid, nå død og glemt.

En liten halvtime senere begynte vi å skimte den berømte saltflaten, en endeløs horisont av hvitt i alle retninger. Gjennom frontruten er det omtrent umulig å se at man beveger seg i det hele tatt. Verden består kun av en hvit bakke og en blå himmel som møtes i horisonten. Til tross for at saltflaten ved første øyekast virker fullstendig øde finnes det øyer som stikker opp rundt omkring. Disse ser man ikke så lett fordi horisonten egentlig er gjemt av en optisk illusjon forårsaket av den varme luften nær bakken. Når man nærmer seg øyene popper de etterhvert opp, i begynnelsen tilsynelatende svevende over bakken. Hele området ser ut til å bryte med alle oppfatninger av hvordan verden fungerer, og er en utrolig absurd opplevelse. Det finnes mange fantastiske persepsjonsbilder rundt i verden fra Salar de Uyuni. Selv fikk vi litt for lite tid til å ta de virkelig gode bildene her, men jeg legger i hvert fall ut det jeg har.

Øyene i saltørkenen er små oaser hvor man finner plante-, og dyreliv i et ellers ulevelig området. Det første man legger merke til på øyene er kaktusskogen som vokser overalt det ikke er sand. Disse plantene vokser en centimeter i året, og de største har derfor stått der siden årstallet var tresifret. Vi besøkte en av disse øyene, Isla Inkahuasi hvor den eldste kaktusen er over 1200 år gammel.

Det er ulovlig å bygge på saltflaten, men ettersom noen har gitt blanke i det finnes det noen overnattingssteder og et museum. Vi besøkte museet som var utelukkende bygget av salt, utenom taket og dørene. Stoler og interiør var salt, og mye av dekoren også. Mengden salt som finnes i Salar de Uyuni er vanskelig å begripe. Det blir hentet ut litt salt hvert år (25 000 tonn), men per i dag er det stort fokus på å bevare saltørkenen som den er. Det er likevel mye som tyder på at dette ikke vil vare evig. Saltflaten inneholder omtrent halvparten av verdens litiumreserver. Litium er et metall som brukes i dagens moderne batterier og vil være en viktig resurs i fremtiden. Som Sør-Amerikas fattigste land kan det være vanskelig å forestille seg at Bolivia ikke på ett eller annet tidspunkt vil grave opp saltflaten, og ofre det fantastiske området for de enorme verdiene som finnes der.

Fra saltflaten fortsatte vi tilbake til "land" vestover mot Chile. Her finner man et tørt landskap med merkelige steinformasjoner og aktive vulkaner. Noen av steinformasjonene er egentlig svære områder av korallrev i sjøen som tidligere fantes, andre formasjoner er lava som har størknet i møte med vann, mens noen er formet av vind og vær. Å forestille seg hvordan dette ble skapt i et hav mens man står på nesten 4000 moh. er egentlig ganske absurd. En annen attraksjon vi besøkte her var to grotter hvor den ene er en gammel kirkegård, og den andre et resultat av lavaformasjoner. Jeg skal heller la bildene beskrive grottene.

Veien videre mot Chile besto av et utall laguner farget røde, grønne eller gule av ulike mineraler eller alger. De fleste lagunene hadde et rikt fugleliv, hovedsakelig av flamingoer som hekker i disse områdene. Vi fant varme kilder som vi badet i, og et geysirområde fullt av boblende gjørme og damp. Hvis man har sjansen en gang i livet bør man absolutt besøke dette stedet mens det enda er så urørt som det er i dag. Bolivia har så langt vært et av de mindre besøkte landene i Sør-Amerika, men får større og større plass i reisebøkene. Nå er derfor en fin tid å reise hit. Det er et billig land, men et fantastisk folk. Det er ikke oversvømt av turister, men er lagt godt nok til rette for oss til å kunne oppleve landet uten problemer. I etterkant burde jeg brukt mer tid her, men som den gringoen jeg er lever jeg i tidsklemmen, og må skyndte meg videre.

Sucre og Potosí

Etter jungelen bestemte jeg meg for å jobbe meg mot Chile. Jeg hadde likevel en del steder på listen min, hvor første var Potosí, verdens høyest liggende by. På veien dit stoppet jeg i Sucre, Bolivias konstitusjonelle hovedstad. Det er likevel ikke en stor by. Byens sentrum er relativt kompakt med alt en trenger et steinkast unna. Her fant jeg også det beste lokale markedet så langt i reisen min. Utvalget av frukt var enormt med hjelpsomme selgere som gav deg en smaksprøve av alt du kastet blikket på. Juice-seksjonen kunne diske opp de beste mixene av frukt som jeg aldri hadde hørt om før, og i mengder som nesten ble overveldende. I tillegg var det boder der med lokale matretter til alle måltid. Kort oppsummert var det ikke behov for å gå noe annet sted. Sucre er også godt kjent for tekstilmarkedet i Tarabuco, en time utenfor byen. Tarabuco er en liten landsby hvor det skjer svært lite med unntak av søndager da markedet åpner og blir oversvømt av lokale og turister. Her finner man det beste av bolivianske vev-produkter, ulike ullprodukter, og ellers alt annet. Jeg ble i Sucre i et par dager og slappet av før jeg fortsatte til neste by, Potosí.

Potosí er en av verdens høyest liggende byer på 4090 moh. Byen ligger ved foten av fjellet Cerro de Potosí, som i sin tid inneholdt enorme mengder sølv. De spanske conquistadorene gravde ut 41 000 tonn rent sølv fra dette fjellet, som i sin tur sank flere hundremeter. Byen vokste til Nord-, og Sør-Amerikas største og rikeste by. På 1800-tallet var fjellet nesten tømt for sølv, og i dag er Potosi blitt en liten by på litt over 150 000 innbyggere. Hovedinntekten er fremdeles fra fjellet som inneholder mindre mengder sølv, tinn og mineraler. Potosí  er likevel veldig langt ifra en solskinnshistorie. Det er estimert at over 8 millioner mennesker har dødd i minene, og tallet stiger fremdeles. I dag jobber rundt 20 000 mennesker i minene uten lønn, men av prosenter av hva de finner. De fleste har korte liv, og dør av lungesykdommen silikose eller ulykker. Mange av de som jobber er unge eller til og med barn, og de er alle klar over at hver dag i minene korter ned livet betraktelig. De jobber skift på mellom tolv og tjue timer uten hvile eller mat. Så godt som alle arbeiderne tygger kokablader for å holde ut de lange timene, og ved hver mineinngang finner man en "Tia". Tia er en statue av djevelen som arbeiderne ofrer gaver til. Arbeiderne er kristne utenfor gruvene, men inne i fjellet finnes ingen gud. Her tilber man djevelen, som eier gruven, og hvis man blidgjør djevelen lar han deg leve en stund til. "The devils miner" er en dokumentar om gruvene som jeg anbefaler på det sterkeste.

I Potosí tilbyr de guidede turer i gruvene for turister. Guidene er tidligere arbeidere, som viser deg rundt i gruvene mens arbeiderne jobber rundt deg. Jeg så dessverre ingen gruvearbeidere ettersom det var en helligdag, men på en annen side var nok luften en del mindre støvete av den grunn også. Gruvene ligger over 4000 moh., temperaturen kan komme opp i 40 grader, og luften er ellers støvete. Noen områder må man krype gjennom, og overalt finnes vertikale huler som man lett kan falle utenfor og slå seg ihjel. Til tross for at jeg ikke så noen arbeide her kan jeg lett se for meg at dette må være en av verdens verste  arbeidsmiljøer.