Madidi

En liten times flytur nordover fra La Paz bringer en til lavlandet og til Madidi nasjonalpark. Dette er ett av stedene i verdens med størst biologisk mangfold, og er virkelig en opplevelse for seg selv. Flyturen ender i Rurrenabaque, en liten turistby midt i ødemarken. Flyplassen består hovedsakelig av et stykke asfalt, og når man lander kommer det etterhvert en buss som man kan sitte på med til sentrum. Det er først når man går ut av flyet at man skjønner hvor mye høyden har på temperatur og klima. I La Paz går man inn i flyet fra tørr, kald fjelluft, og en liten time etterpå står man midt i en varm klam jungel midt i Amazonas. Inne i byen finnes det hovedsakelig turoperatører, restauranter og hosteller. Jeg har en mistanke om at hovedinntekten kommer fra værfaste turister. Flyene går nemlig ikke i storm, noe som ikke er så sjeldent å oppleve. Selv måtte jeg overnatte en dag ekstra mens jeg ventet på bedre vær.

Uansett: Det var jungelen jeg kom for, jungel var hva jeg fikk. Tidligere har jeg vært i jungel både i Venezuela og Colombia, men dette var en helt annen opplevelse. Det finnes ikke et øyeblikks stillhet fra fugle-, og dyrelyder, og fra man tar første skritt ut av flyet i Rurrenabaque får man en følelse av å være lengre vekke fra sivilisasjon enn man noensinne har vært før. Selv midt i sentrum av den lille landsbyen føler man seg fullstendig isolert, og til tross for at Madidi begynner å bli litt turistifisert har jeg aldri opplevd mer urørt natur enn dette. Jeg ble med på en guidet fem-dagers tur med to kanadiske jenter som jeg traff på flyet. Vi tilbragte tre dager i Madidis jungel, og to dager ved en elv i Pampas, Sør-Amerikas mer fruktbare lavland.

I jungelen brukte vi også elvene en del, som er en naturlig motorvei i den ellers svært tette vegetasjonen. Første dag og natt bodde vi i en camp bygget litt innenfor elvebredden. Guiden vår hadde vokst opp i jungelen og var derfor lommekjent med omtrent alt som fantes av planter og dyr, noe som er imponerende i en skog med 1600 ulike typer trær og 9000 ulike fugler. Han kunne til og med det engelske, spanske, latinske og lokale navnet til det meste som var å finne der. Fra campen tok vi turer gjennom stier som var allerede laget. Den første timen gikk vi omtrent tretti meter. Mangfoldet av trær, insekter og fugler gjorde at man strengt tatt ikke trengte å bevege seg. Fra ethvert sted i Madidi har man innenfor hånds rekkevidde mer biologisk mangfold enn man finner i de fleste norske skoger. Mengden giftige insekter og også en del større enn man finner i de fleste norske skoger, noe vi fort fant ut. Langt ifra alt er dødelig, men man har blant annet veps og maur som kan gjøre betydelig mer skade enn variantene vi er vant til hjemme. Selv ble jeg ikke stukket av noe mer alvorlig enn mygg, sandfluer og flått, men en av jentene fikk seg et vepsestikk av den mer smertefulle sorten. Disse vepsene ble vi til slutt nødt å løpe fra fordi de følger etter deg, og går nesten utelukkende etter øynene. Bortsett fra denne lille episoden hadde vi ingen ubehagelige opplevelser.

Om natten gikk vi en ny tur, og på denne tiden er det om mulig enda mer å finne. Det tok oss en time å komme ut av den lille campen og inn i skogen fordi vi fant så mye omtrent rett ved føttene våre. Blant annet fant vi taranteller i hytten hvor vi sov, giftige tusenbein overalt i campen, et utall edderkopper i alle størrelser og farger, og noen fantastiske ildfluer. Samme natten ble vi vekket av lydene fra en jaguar som jaktet i nærheten av campen. Om dagen fant vi sporene etter den, og langs dem spor av at den hadde tatt et villsvin. Å se en jaguar var min største drøm før denne turen, men det er så godt som umulig, så jeg var svært fornøyd med denne opplevelsen. Ellers så vi flere typer aper som brøleape, edderkoppape og "nattape", dessverre ingen som jeg fikk brukbare bilder av. En av perlene i Madidi er en klippe hvor det samler seg papegøyer av typen grønnvingerødara. I tillegg til å se dem sveve over tretoppene ovenfra, bruker de også trærne langs kanten av stupet til å samles kun få meter fra hvor vi sto. Å se disse fuglene fly over jungelen i flokk er en av de visuelt flotteste tingene jeg noensinne har sett. I likhet med mye annet i jungelen var de litt for langt vekke og litt for raske for kameraet mitt, så bildene rettferdiggjør ikke helt hendelsen.

En av de mest intense opplevelsene jeg hadde i jungelen var når vi over en gruppe vinnsvin. Disse lager et fantastisk spetakkel av klikkelyder og noen dype rumlelyder som man kjenner i bakken. Vinnsvin er kjøttetere så det første guiden fortalte oss var å plukke seg ut et klatrebart tre i tilfelle ting gikk feil vei. Vi sto deretter helt stille mens lydene ble mer og mer intense og etterhvert omringet oss fra alle sider. Svinene ser dårlig så lenge man står helt stille så de kom ganske nærme oss. Plutselig fikk en av dem øye på oss og løp vekk mens han skrek en alarm. Sekunder etterpå kom alarmen fra alle kanter og hele vinnsvinflokken brøytet seg gjennom jungelen med et skikkelig rabalder. Å begynne å ramse opp alt jeg så og opplevde i jungelen ville blitt litt langtekkelig, så jeg legger heller ut bilder av de mer fascinerende tingene jeg så og faktisk greide å fotografere. Jungelen var også så utrolig mye mer enn bare de ulike typene fugler og dyr, men også landskapet er helt fantastisk, og følelsen av å være fullstendig frakoblet fra sivilisasjon, tid, stress og normal hverdag.

Tredje dagen våknet vi fredelig til lydene av noen brøleaper langt vekke, og begynte å bevege oss mot Pampas. Dette området er mer savanne enn jungel, og det er få vannkilder utenom elvene. Å finne dyrelivet er derfor så enkelt som å finne seg en liten båt og reise oppover elven. Det er tre ting som finnes i overflod langs elven. Det første er kaimaner, en slags krokodille som man ser gjennomsnittlig annenhver meter langs elvebredden. Det andre er skilpadder som soler seg på greiner o.l. som stikker opp fra vannet. Det tredje er flodsvinet, verdens største gnager. I tillegg til å se ut som resultatet av et horribelt marssvineksperiment, har den også et strengt faderlig ansiktsuttrykk, og hver gang den ser på deg er det som om den sier "Jeg vet hva du gjorde, og jeg er veldig skuffet".

På et tidspunkt kjørte guiden vår båten på land for å strekke ut beina litt. Mens vi sto langs elvebredden fant han frem fiskesnøre og et stykke kjøtt. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men selvfølgelig finnes det piraja i Amazonas. Første kastet var et sjokk. På ingen av kastene tok det mer enn et sekund fra kroken landet til kjøttet var ribbet fra kroken. Fiskingen for min del var fullstendig mislykket ettersom ingen faktisk ble hukket på kroken, men det var likevel en opplevelse jeg sent vil glemme. Noen av de andre var heldigvis mer produktiv enn meg, og stekt piraja er en fantastisk god rett.

En annen av de mer fascinerende dyrene i elven er den rosa elvedelfinen som popper opp av vannet i ny og ne for å puste. Jeg fikk aldri sett mye av delfinen ettersom vannet er fullstendig grumsete og man har absolutt null sikt lengre enn 2 centimeter ned i elven. Hva som faktisk finnes der nede er derfor ren gjetning. Det virkelig er fantastisk med delfinen er at så lenge den er rundt omkring holder kaimaner og pirajaer seg unna. Det vil si at hvis man finner en liten flokk kan man hoppe uti og bade. Dette gjorde vi, og det er lenge siden jeg har vært mer redd. Man har absolutt ingen sikt i vannet, og ut ifra hva jeg hadde opplevd så langt burde vannet vært overfylt av kaimaner og piraja. Det virket likevel som om delfinene gjorde jobben sin for jeg kjente ingen kjever lukke seg rundt meg. I hvert fall det første minuttet. Det viser seg nemlig at det er en annen type fisk der av typen som plukker død hud, og brukes i terapeutiske sammenhenger. Denne derimot biter litt hardere og ble en liten plage. I tillegg var det utrolig nervepirrende med delfinene som man ikke kunne se og plutselig dultet borti deg eller poppet opp rett foran deg. Det var fremdeles en helt utrolig opplevelse av typen som man opplever én gang i livet.

Siste dagen dro vi på jakt etter anakonda langs elvebredden av en nesten inntørket elv. Vi fant en klapperslange som jeg dessverre ikke fikk tatt et bilde av, og en død anakonda, som ikke var så mye moro. Vi var likevel heldige og så pampashjorten, som visstnok er et utrolig uvanlig syn. Før jeg kom til jungelen hadde jeg som mål å se enten et kattedyr eller en anakonda. Jeg fikk ikke dette ønsket oppfylt, men dette gav på ingen måte noen bitter avslutning på turen. Jeg hadde ikke trodd at så urørt natur som jeg opplevde her var mulig å oppleve uten å dra på en omfattende og krevende ekspedisjon. Madidi nasjonalpark er fremdeles relativt lite turistifisert, blant annet fordi Bolivia er en relativt ny turistdestinasjon, og fordi det finnes tilsvarende parker i mer turistifiserte land. Jeg håper den holder seg slik fordi det er allerede mange trusler som for eksempel veiprosjektet nevnt i forrige blogg, og det finnes også et prosjekt for å bygge en demning. Enn så lenge er det den desidert beste naturopplevelsen jeg har hatt i Sør-Amerika.

La Paz

Sucre er Bolivias offisielle hovedstad, men på alle andre måter enn navnet er det La Paz som fungerer som landets administrerende by. For reisende er det en fin by å bruke som springbrett til reisemål rundt om i landet. Jeg har ikke brukt så mye tid på selve byen ettersom jeg begynner å få litt dårlig tid til resten av Sør-Amerika, men det er absolutt en fantastisk by. Jeg dro fra Puno til La Paz med buss og var egentlig heldig som kom meg helt frem. Det har nemlig foregått mange demonstrasjoner i La Paz-området og på veien frem møtte vi flere veiblokkeringer som akkurat hadde blitt ryddet av myndighetene. Demonstrasjonene angår de innfødtes rettigheter, og mer spesifikt om en vei som er planlagt bygd gjennom regnskogen. Bolivia er et av de fattigste landene i Sør-Amerika, og det kan derfor være vanskelig å prioritere preservering av landets natur over økonomisk vekst.

Byen ligger i det bolivianske høyplatået og varierer fra 3000 til over 4000 m.o.h. De fleste husene er laget av murstein, noe som gir byen en monoton farge og nesten kamuflerer den i landskapet. Utsikten over byen er utrolig spesiell, og selv får jeg assosiasjoner til en isbre som brer seg utover landskapet. Byen er overaskende kald i forhold til hvor den ligger i verden, men dette er selvfølgelig på grunn av høyden. Solen varmer likevel godt her, så man holder seg god og varm om dagen.

En av attraksjonene i selve byen er "Witches Market", en gate hvor det selges alt mulig av heksebrygg og ingrediensene for å lage dem. En av de mer eksotiske tingene man kan kjøpe her er tørkede lamafostre, som jeg føler er en gjenganger i Sør-Amerika. En annen er kokamuseet hvor de tar for seg historien til kokaplanten, en plante som har hatt stor innflytelse i boliviansk kultur. Koka betyr fremdeles mye for den innfødte befolkningen, ikke bare i Bolivia, men for nesten alle de sør-amerikanske landene. Den er fullt lovlig, og finnes i de fleste former. De innfødte bruker den på samme måte som tyggetobakk, og i alle kafeer kan man få koka-te. Kort oppsummert har den omtrent samme oppkvikkende effekt som kaffe, og i høyden har den mange fordeler i forhold til akklimatisering. Den har også en stor religiøs betydning, og kokablader blir brukt som offergave til gudene, for å spå fremtiden, eller til å helbrede sykdom. Etter en stund i Sør-Amerika ser man ikke på kokablader som noe annet enn en hvilken som helst te, så det kan fort gjøres å ta med noe i bagasjen hjem ved en glipp. Noe som sikkert ikke blir godt mottatt i tollen.

En annen svært underholdene aktivitet jeg deltok på var Cholitas Wrestling, kvinnelige wrestling-brytere som gyver løs på hverandre. Det viste seg å være svært annerledes enn jeg først hadde forestilt meg. Damene så ut som tilfeldige bolivianske damer i tradisjonelle skjørt og hatter, korte, og litt smålubne. Likevel overasket de med akrobatiske triks som jeg ikke kunne kopiert om livet mitt hadde stått på spill. I tillegg var det mannlige brytere med også som skapte mye innlevelse fra publikum med å hjule opp de kvinnelige bryterne. Hele showet varte i flere timer hvor det hele tok mer og mer av. Til slutt foregikk det ulike kamper mellom bryterne ikke bare i ringen men

på tribunen og eller i hele bygget, men publikum løp til alle kanter for å unngå å havne mellom to brytere.

I umiddelbar nærhet av byen er det også mye å finne på. En av de store trekkplastrene som de fleste turister begir seg ut på er "Death Road". Dette var tidligere veien mellom La Paz og byen Coroico (det er bygget en tryggere vei nå), og har flere smale partier med loddrette stup på den ene siden. Veien hadde en periode 200-300 liv på samvittigheten årlig og har blitt kåret til verdens farligste vei, men i dag blir den lite brukt av reisende. I stedet har den blitt tatt over av adrenalinentusiaster som har funnet et lite downhill-eldorado. Med unntak av en ørliten oppoverbakke kan man sykle 64 kilometer uavbrutt nedover med en fantastisk utsikt. Ettersom det var en bilvei er det relativt god plass for en sykkel, så man trenger ikke å ha mye erfaring for å suse nedover her. Det er selvfølgelig en fordel, og siden 1998 har 18 syklister falt i døden på denne veien. Jeg dro selvfølgelig og prøvde veien selv, og må innrømme at utsikten fra veien er spektakulær. Selve syklingen var likevel litt lite utfordrende, men det er kanskje en fordel når et feilgrep fort kan ende med et 600-meter fall. Når man plutselig møter en lastebil rundt en sving er det også greit å ha litt å gå på.

Jeg har for tiden mye å gjøre og lite tid til skriving så jeg gir meg her. Jeg skal heller dedikere litt mer tid til bloggen og bildene fra jungelturen min.

Titicacasjøen

Titicacasjøen er verdens høyeste navigerbare vann på 3811 moh. "Navigerbar" rettferdiggjør ikke størrelsen som er på nesten 8400 km2! Vannet ligger mellom Peru og Bolivia, og er en naturlig stop for de fleste som reiser mellom landene. Den største Peruvianske byen ved vannet er Puno, og på den bolivianske siden Copacobana. Puno kan by på de kjente "floating islands", menneskeskapte flytende øyer som uroindianerne bygger og lever på. De ble først bygget for å flykte fra inkaindianere og senere spanske conquistadorer, og de har siden brukt det som en permanent løsning. Cobaqobana i Bolivia har en fantastisk utsikt og kan by på de eksotiske øyene Isla del Sol og Isla del Luna.

Jeg dro først til Puno, som var en naturlig førstestopp for meg. Byen er relativt liten, og ikke så fryktelig mye å se på. En ting som går igjen i alle byer man ser i Sør Amerika er at ingen hus er ferdig. Alle bygninger ser ut til å være under konstruksjon, ubehandlet, umalt og med jernstenger stikkende opp av taket. Et artig navn på dette er "tredje verden optimisme" som om alle tenker "En vakker dag skal jeg bygge enda en etasje her". Sannheten er nok heller at man betaler en fullføringsskatt som betyr at man må betale i det et bygg er ferdig. Resultatet er at ingen fullfører noen bygg. I Puno var dette spesielt merkbart, og utenom et par foretningsbygg finnes det ikke ferdige bygninger noen steder i byen. Samme morgen som jeg ankom Puno booket jeg derfor en tur til de flytende øyene med en gang. Utenom øyene har Puno noen skip, blandt annet dampbåten Yavari. Yavari er litt fascinerende fordi den ble bært opp til Titicacasjøen i deler på ryggen til mulldyr. I dag blir den brukt som ekstra rom rom for et eksklusivt hotell i Puno.

De flytende øyene er i dag ganske turistifiserte. Noen mer enn andre, og enkelte øyer blir utelukkende brukt til turisme, hvor indianerne bor på land, men drar ut på øyen hver dag for å vise turistene hvordan man levde. Andre øyer derimot blir brukt som vanlig, men med et ekstra levebrød av turister som kjøper ulike souvenirer eller turer i sivbåter. I likehet med indianere i resten av verden har hverdagen forandret seg voldsomt. Det oppstår et gap mellom den eldre og den nye generasjonen hvor de gamle ønsker å beholde skikker og tradisjoner, mens den yngre generasjonen vil kaste seg på den moderne bølgen. Jeg fikk likevell en følelse av at beboerne på øyene har taklet denne overgangen bra. Øyene ligger ankret i en klynge i en slags lagune i Titikaka, og det tar omtrent en halvtime med båt å komme ut dit. Vi ankom til vinking og velkomsord fra kvinnene på øyen, og de få mennene som ikke var ute og fisket eller jaktet. Hva jeg fant anderledes her enn andre steder jeg har møtt lokale i turistsituasjoner er hvor genuint glade og entusiastiske uroindianerne var da vi kom. Enten har de funnet en levemåte som de er fornøyd med ellers er de fantastisk gode skuespillere. Jeg velger å tro det første.

På øyen fikk vi en gjennomgang av hvordan indianerne bygger øyene. De bruker et underlag av jord og røtter fra sivet i de grunne delene av Titicacasjøen. Dette binder de sammen, og legger så flere lag med siv over. Dette er grunnprinnsippet, og hver andre uke legger de på et nytt lag siv. Når familier vokser, eller det oppstår uenigheter på øyen bygger man enkelt og greit en til. Øyene forankrer de hvor de ønsker å være, og hvor nærmt man ønsker å være naboene sine. Mange turister reiser forbi de flytende øyene i Titikakasjøen, fordi de har et rykte for å være et skuespill for turister. Ryktet er ikke helt ufortjent, men jeg syns det var vært det med god margin. Sammenlignet med et museum f. eks. var det jo veldig få turister der...

Etter de flytende øyene dro jeg rett til Copacobana, sjekket inn på et hostel, og kjøpte en båtbillett til Isla del Sol. Ting gikk litt fort så når jegankom øyen gikk det opp for meg at jeg kun hadde 45 minutter før siste båten gikk tilbake til Copacobana. Jeg bestemte meg for å se så mye av øyen som mulig og rekke båten. Fra sørhavnen, som jeg hadde havnet på, går det noen lange trapper opp gjennom en litt spredt landsby, og når man kommer opp får man en fantastisk utsikt. Jeg ombestemte meg øyeblikkelig angående å dra tilbake og begynte å vandre hensiktsløst rundt på øyen mens jeg beundret landskapet og roen som hersker over øyen.

De siste dagene hadde ting vært litt hektisk, så jeg visste ingenting om øyen, annet enn navnet. Det gjorde forsåvidt ingenting, for jeg var godt fornøyd med å gå rundt på måfå. I etterkant kan jeg likevell si at Isla del Sol er en ganske stor øy sør på Titikakasjøen. Hovedmyten om inkaoppstandelsen hevder at akkurat dette skjedde på Isla del Sol. Det finnes over 80 ruiner på øyen, de fleste fra inkatiden. Øyen er steinete med bratte høyder, mange av dem gjort om til terrasser for dyrking av mark. Mange blir skuffet over at øyen er så turistifisert som den er, men for meg som gikk utenom turiststiene, så jeg ingenting til dette.

Etter et par timer var jeg kommet et sted midt på øyen, og det begynte å demre for meg at jeg burde finne noe sivilisasjon før solen gikk ned. Så lenge solen er oppe er det godt og varmt, men i denne høyden holder ikke varmen lenge. Jeg fant en vid sti som jeg tenkte måtte være beregnet på turister og fulgte denne. Jeg gikk nok samme vei som mange andre hadde gjort denne dagen, men en god del seinere. Det ble en utrolig deilig tur, som jeg hadde helt for meg selv med unntak av et og annet esel, eller en bonde som jobbet langs veien. Rett før solen traff horisonten fant jeg en høyde som passet ypperlig for å se solnedgangen. Her fant jeg to franskmenn som hadde tenkt det samme som meg. De hadde til og med øl og chips som de gladelig delte. Titicacasjøen i dette området har en krystallblå farge, og dette blandet med en rød solnedgang gir et unikt skue. Bildene ble ganske bra, men fremdeles ikke så gode som hva jeg så.

Franskmennene holdt til i en landsby en liten time nedover til den største nordlige landsbyen, så losji-problemet mitt løste seg veldig greit. Etter en time på stranden, hvor vi tittet på stjernene og løste verdens filosofiske spørsmål, fant vi en liten lokal resteurant hvor de serverte fersk fisk og mer øl. Etter noen timer søvn møttes vi igjen før fuglene pep, gikk opp igjen til høyden vår og fikk med soloppgangen også. Et nesten like fantastisk skue. Denne gangen foran en våknende øy, med fuglekvitter og sauebreking. Jeg følte at dette var en verdig avslutning på Titicacasjøen, og dro innover i Bolivia herfra. Et sted som jeg desverre ikke fikk besøkt var øyen Suriqui, hvor kanskje de siste eksperter i sivbygging lever. Indianerne på denne øyen har bygget blandt annet Thor Heyerdahls Ra II. Vell, man kan ikke se alt :)

Chachani

Jeg og to sveitsere som jeg dro til Colca Canyon med slo oss sammen og bestemte oss for å klatre Chachan, det høyeste fjellet i nærheten av Arequipa på 6075 moh (litt avhengig av ulike kilder). Dette fjellet har tidligere vært  litt teknisk krevende, men i de siste årene har det meste av snøen på toppen smeltet, og det er nå nesten helt bart. Det er derfor en lett bestigning på alle måter utenom høyden, som vi naturligvis var litt spent på. Startpunktet er på 5000 moh så hele bestigningen er bare på 1000 høydemeter. Vi hadde ikke alt utstyret vi trengte så det ble nødvendig på booke en guidet tur med transport og hele pakken. Vi fikk da med oss en artig liten tysker som også hadde kontaktet samme turoperatør.

Jeg våknet avreisedagen og følte meg alt annet enn tipp topp. Jeg hadde sannsynligvis plukket opp noe på forrige tur, og allerede før jeg hadde kommet meg opp i høyden var jeg utslitt, frossen, kvalm og med hodepine. Jeg satset på at det kom til å gå over i løpet av kjøreturen til fjellet og ignorerte det som best jeg kunne. Første dagen er heldigvis veldig lett. Størstedelen av tiden sitter man i en terrengbil som snirkler seg opp mot skyene, og når den ikke kommer lengre består resten av turen av to timer klatring oppover fra 5000moh til 5200moh. For min del var dette likevell en hard prøvelse, og fremme på campplass gjorde jeg lite annet enn å sette opp teltet og legge meg. Neste "dag" begynte uansett klokken ett, så det var like greit å få seg litt søvn. Et av problemene i høyden er likevel søvn, så det ble forsåvidt lite av dette for noen av oss. Vi hadde tross alt startet turen på 5000 moh., så vi var vell ikke akkurat akklimatisert til denne høyden.

Jeg våknet likevel neste dag og følte meg helt fantastisk. Alle tegn på sykdom var borte og jeg var klar som et egg for neste etappe. Noe som var veldig lettende, for dagen før hadde jeg nesten innstilt meg selv på å bli i camp. Vi fortsatte derfor oppover de siste 800 høydemeterne i det snegletempoet som kreves for å takle høyden. Jeg skal gjøre som Lennart og takke foreldre for å ha tatt meg med på fjell og vidde. Jeg er vant til å gå i naturen, og har begynt å samle en del erfaring og kunnskap. Det er likevell norske fjell jeg er vant til, så høyde er noe som jeg har lite erfaring med. Guiden vår var heldigvis mer erfaren enn oss på dette punktet, så mens jeg i den første halvtimen hadde lyst å springe forbi han skjønte jeg raskt at det her bare var å roe tempoet helt ned. Det tok ikke lang tid før jeg gikk i sakte film oppover fjellet mens jeg peste som om jeg løp 60-metern.

Litt kjapt om hvordan høyde påvirker menneske: I høyder over 2000 moh blir luften såpass tynn at det begynner å påvirke ulike organer og systemer. Tynn luft betyr lite oksygen, noe som gjør at man blir fort anpusten. Høydesyke er et vidt begrep av ulike sympomer man opplever og inkluderer kvalme, hodepine og generelt en følelse av å være bakfull. Hovedårsaken til de fleste symptomene kommer av væskeansamling i lunge eller hjerne. Det oppstår også en ubalanse mellom oksygen og karbondioksid i blodet som påvirker pusten. Man sover også svært dårlig. Personlig merket jeg høyden veldig godt på pusten. Når jeg var veldig avslappet eller på vei til å sovne stoppet jeg å puste automatisk helt til jeg selv ble oppmerksom på dette, og måtte aktivt starte å puste igjen. Hvis man klatrer fortere enn anbefalt og ignorerer tegn på høydesyke kan det oppstå mer alvorlige symptomer som påvirket mentalitet, lungeødem eller hjerneødem. I alle tilfeller er kuren å klatre tilbake ned, men det er langt i fra få som har ignorert dette og betalt med livet.

Vi kjente oss alle ganske bra til tross for å være litt andpusten så vi fortsatte oppover i snegletempoet vårt, hvert skritt litt tyngre enn det neste. De første timene foregikk i månelys, så jeg har desverre ingen bilder herfra. Det var uansett timer som foregikk i ytterste stillhet mens pusten gikk som en blåsebelg. En god time fra toppen begynte det å lysne og vi fikk en fantastisk utsikt over fjell og vulkaner rundt Chachani. De siste hundre høydemeterne var de absolutt vanskeligste og gikk i rekordtregt tempo. Man ladet opp for hvert eneste skritt, og tok en liten pause etterpå. For mange, inkludert meg, begynte også hodepinen og kvalmen å vise seg, og vi begynte å skjønne hvorfor høydesyke har kallenavnet "den kjipeste følelsen noensinne". Vi kom oss likevell opp til slutt, og jeg slo høyderekorden min med god margin. Jeg hadde planlagt å ta en del panoramabilder og slikt her oppe, men litt ør av høyden gikk de fleste planene i glemmeboken. Noen bilder har jeg da tatt.

Veien ned gikk en god del lettere, og etter ikke mange timene var vi tilbake i camp. Her ble vi overasket over en lite sky rev som hadde funnet noen rester etter gårsdagens middag. Denne ble stående et lite stykke unna og se på mens vi forberedte en liten lunch i campen. På vei tilbake traff vi en annen liten skapning, en viscacha, en liten harelignende skapning med en lang hale. Denne var desverre litt for kjapp for kameraet mitt, men den finnes på google bilder. Jeg hadde egentlig tenkt å klatre et annet fjell et stykke unna Arequipa på 6400moh. Jeg bestemte meg heller for å ta dette i en gang når jeg holder til i en by høyere enn Arequipa. Det ble en litt voldsom høydeforskjell, så jeg pakker sekken og drar videre til Puno ved Titikakasjøen.

Arequipa og Colca Canyon

Som sagt ble mitt neste stopp Arequipa. Dette er Perus nest største by etter hovedstaden Lima, og blir den blir kalt La Ciudad Blanca (den hvite byen) da mange bygninger er bygget av perlehvit vulkanstein. Byen ligger på over 2300 moh. i Andesfjellene ved foten av vulkenen Misti. Arequipa er perus tredje mest populære turistby. Selve byen har mange historiske bygg og koloniansk arkitektur, og i nærområdet finnes det mange turistmål som noen av verdens dypeste raviner, fjell og vulkaner, varme kilder, rafting m.m.

Før jeg dro til Arequipa, som med alle andre byer, hadde jeg lest litt om stedet og snakket med andre backpackere. En ting som flere nevnte var at jeg måtte være forsiktig med hvilken drosje jeg tok fra busstasjonen. Det er visstnok mange historier om turister som blir kjørt inn i en bakgate og ranet. Når jeg kom frem til busstasjonen tok jeg derfor en litt småparanoid runde langs drosjekøen og evaluerte alle sjåførene. Jeg stoppet til slutt ved en gammel uskyldig mann, forhandlet meg frem til en pris som jeg i ettertid fant ut at jeg kom dårlig ut av. Jeg kom meg uansett trygt frem til hostellet mitt, så det er da noe. De første dagene brukte jeg på å sosialisere litt og bli kjent med byen. Jeg traff etterhvert en tysker, som var like ny som meg i byen, og vi bestemte oss for å dra til Colca Canyon som er Arequipas mest besøkte turistaktraksjon. Som i tidligere blogger skal jeg heller la bildene ta for seg beskrivelsen av natur o.l.

Vi ble med en todagers guidet tur som begynte klokken tre om morgenen sammen med noen flere packpackere. Grunnen til å begynne så tidlig er å komme seg til "Cruz del Condor", som er et par timer unna med buss, før solen har begynt å varme. Cruz del Condor er på toppen av Colca Canyon, og er et av de beste stedene for å se andeskondoren, en av de største flygedyktige fuglene i verden. Når solen begynner å varme opp ravinen letter kondorene og stiger opp på de varme oppdriftsvindene som blir skapt. Fra utskiksstedet vårt så vi fuglene først langt under oss før de steg opp og etterhvert fløy rett foran oss. En av dem var så nær at hvis jeg hadde strukket ut hånden hadde jeg kunnet ta på den.

Turen videre i foregikk til fots med en humoristisk og dyktig guide. Dagen gikk hovedsakelig med på å gå ned i ravinen, som er en av verdens dypeste på 4000 meter. Endelig nede gikk vi langs Colca-elven og besøkte ulike landsbyer som finnes her. Vi endte opp i en liten oase midt i ravinen som var bygget om til et lite turistparadis med små hytter å sove i, naturlige svømmebasseng, og gressplener å dorme seg på. Litt vell turistifisert for min del, men også utrolig deilig etter en lang dagsmarsj. Neste dag gikk hovedsakelig med på å komme seg opp igjen fra ravinen. Guiden vår pleide egentlig å begynne denne dagen klokken 3 også, men fordi gruppen vår hadde vist seg ganske sprek fikk vi sove til fem. Noe vi satte stor pris på ettersom vi hadde funnet ut at de solgte øl her dagen før. Vi kom oss likevell opp i noenlunde tid, og på toppen ventet det oss en utrolig sjarmerende landsby, omringet av åkre. Her fikk vi en enkel frokost i en lokal restaurant, før vi hoppet på en ny buss som skulle kjøre oss på en turistrundtur til ulike landsbyer og steder av interesse.

Tidsskjemaet fikk seg en liten knekk da det venstre bakdekket punkterte, og en kjempeknekk da det høyre punkterte rett etterpå. Heldigvis skjedde dette på et sted med fantastisk utsikt over Colca Canyon, så vi tok dette med godt humør og en formiddagslur. Etter en del knoting, lokale busser, venting m.m. var vi tilbake på veien, og etterhvert på vei tilbake til Arequipa. Veien tibake går over det anidske høyplatået som gir en fantastisk utsikt over vulkanene i området. På det høyeste punktet på 4800 moh. tok vi en kjapp stopp slik at folk kunne løpe litt rundt og kjenne hvor aklimatisert de var. Selv kjente jeg meg ganske fin, og jeg bestemte meg for å klatre opp ett av de høye fjellene rundt Arequipa så fort jeg hadde samlet meg fra den nåværende turen.

En oppsummering av turen er at det var mange fantastiske opplevelser og syn, men dette har i tillegg gjort området veldig turistifisert. Cruz del Condor er for eksempel stappfullt av turister, noe som ødelegger litt av opplevelsen med å komme så tett på disse enorme fuglene. Det kommer også til å bli verre om noen år, da det planlegges en bilvei ned i ravinen. Dette kommer til å føre til at de få bebygde landsbyene sannsynligvis vil tømmes og erstattes med enda flere tursiter. Dette er en følelse som jeg ofte har sittet igjen med etter å ha sett ulike historiske steder eller naturopplevelser, og jeg kjenner at det haster med å se verden før den blir enda mindre og alt mister sin orginalitet.

Nazca

Nazca er en liten by langs kysten i Peru. Navnet har gitt navn de mer kjente nazcalinjene, som dere selvfølgelig har hørt om. Byen i seg selv er ikke noe særlig, med få back-packere, og uten å utpeke seg på noen spesiell måte. Jeg dro hit for å se Nazca-linjene, og det var stort sett planen.

Så hva er nazcalinjene? Jo, for lenge siden levde nazcaindianerne i dette området, noe som en har visst lenge. Dette var et imponerende nok folk, som etterlot seg mye historie og ulike kreasjoner. For en del år tilbake, etterhvert som flytrafikken vokste og kommersielle fly begynte å fly over Nazca-området begynte det å komme inn rapporter fra flypasasjerer om ulike landingsstriper langs rutene. Dette var oppdagelsen av nazcalinjene. Linjene er laget i ørkenen utenfor byen ganske enkelt ved å fjerne det øverste mørke steinlaget og dermed eksponere et mye lysere lag rett under. Dybden på linjene går fra noen få til tretti centimeter. Bredden fra en liten meter til store som åkre. Linjene danner rette linjer, geografiske former, figurer, og former av dyr, fugler eller mennesker.

Det er hovedsakelig to måter å se nazca-linjene for turister. Den ene er via. et tårn som er plassert rett ved to av figurene. Den andre er ved å fly over linjene. Ettersom jeg hadde brukt 14 timer på en buss fra Cusco til Nazca tok jeg den helt ut, og kjøpte en flybillett. Det finnes sannsynligvis ikke en eneste person eller bedrift i Nazca som ikke selger flybilletter i tillegg til hva nå enn de ellers holder på med, men det er en god idé å bruke litt tid på å finne noen som vet hva de holder på med. Det har vært flere flyulykker i Nazca, så det siste året har det vært en del fokus på sikkerhet. Hva som faktisk har blitt gjort er jeg litt usikker på, men de har ihvertfall doblet prisen på flybillettene. Min teori er at de senker kræsjraten ved at færre tar seg råd til å fly.

Fly gjorde jeg uansett, og overlevde gjorde jeg også. Linjene i ørkenen strekker seg milevis, og det er derfor ikke veldig praktisk å se alt. Mange av de mer interesante linjene er heldigvis samlet ganske nærmt byen, så en standard turisttur tar en halvtime, hvor man ser et titalls figurer og en horv av andre linjer. Prosessen med å lage linjene er rimelig enkel, men fra luften, når man ser omfanget av de ulike formasjonene ser man at dette ikke var gjort på en dag. Figurene av dyr o.l. er kompliserte og må ha krevd en god del planlegging og teknikk. De geografiske linjene er enorme, enten i lengde eller areal. Det er litt vanskelig å forestille seg hvorfor nazcaindianerne tok seg bryet med å lage linjene med tanke på at de aldri fikk se resultatet (de hadde ikke akkurat fly), så forskere har kommet frem til at figurene er for gudene som til tilba (eller til romvesenene som enkelte sjeler hevder). Imponerende er det uansett, så jeg legger ut litt bilder som jeg tok på turen.

Ellers kan Nazca by på litt ulike arkeologiske utgravninger, og sanddyner som man kan stå på brett på. Jeg meldte meg derfor på en guidet sandbuggy-tur for å få med meg dette også. Jeg skulle opprinnelig bli med en gruppe, men disse avbestilte i siste øyeblikk, og turen ble egentlig kanselert. Det var heldigvis to lokale karer der som hadde tenkt seg en tur rundt i buggyen sin, så jeg ble med disse på en litt alternativ tur. De snakket ikke engelsk, og visste egentlig ikke hvor disse utgravningene var, så det ble litt amputert angående guiding. I tillegg kjørte vi buggyen ned i en sanddump, hvor vi i prosessen dekket oss og alt rundt oss i en sky av sand. Bilen ble sittende fast her, og resten ble til fots. Til tross for at alt lå til rette for en horribel tur hadde vi det fantastisk morsomt. Ved utgravningene visste ingen hva vi egentlig så på, men jeg fikk ihvertfall noen fine bilder av noen ruiner. Sanddynene ble en god gåtur unna, og når vi kom dit hadde solen allerede gått ned. Jeg tok meg likevel noen turer mens de to lokale fyrte opp hasjpipen sin. Etter at jeg var sliten nok ble det til at vi lagde en liten camp i ørkenen mens vi så på stjernene. I månelyset ble ørkenen et fantastisk skue, som gir en fantastisk ro. Vi ble der derfor en god stund, og jeg satte selvfølgelig også pris på at sjåføren kanskje ble kvitt rusen før vi begynte på tilbaketuren.

Mitt første inntrykk av Nazca var egentlig et lite hull i Peru som jeg brukte over en halv dag på å komme til og nesten like lang tid på å komme meg vekk fra. Det finnes få backpackere her, og mange turister flyr inn til Nazca, over linjene, og vekk igjen på samme dag. Etter å ha tilbrakt tre dager der hadde jeg likevell fått litt sansen for byen. Med det sagt synes jeg tre dager var nok, og når jeg kjøpte nest siste bussbillett ut, fra den eneste bussoperatøren i byen som ikke var utsolgt, ble jeg litt lettet. Fra Nazca dro jeg til Arequipa, Perus nest største turistby etter Cusco. Her fins atraksjoner som høye fjell og vulkaner, og noen av verdens dypeste juv.

NB: Hvis noen har litt tid til overs kan dere jo finne ut hva slags ruiner jeg faktisk så. De ligger en liten time vest for Nazca :)

Machu Picchu

Fra hostellet vårt i Aguas Calientes sto vi tidlig opp for å være ved inngangen til Machu Picchu klokken seks når de slipper inn turister. Veien til Machu Picchu består av en lang rekke steintrapper, og tar en liten time å forsere. Til vår store skuffelse våknet vi av lyden av høljregn, så veien opp ble en heller våt opplevelse. Vi kom opp i god tid før dørene åpnet, så vi ble sittende utenfor og spise en medbrakt frokost. Mens vi satt der lettet det opp samtidig som det begynte å lysne, og i de siste minuttene før vi fikk komme inn fikk vi en fantastisk utsikt over de tåkekledde fjellene rundt Machu Picchu.

Vi kom oss etterhvert innenfor dørene og møtte der guiden vår, Daniel. Etter at de spanske conquistadorene kom til Cusco i 1934 ble de fleste inkabygninger ødelagt eller bygget over. De fant derimot ikke Machu Picchu, noe som gjør denne byen til en uspolert av inkakultur med bygninger som står like godt den dag i dag som den gang. Det er selvfølgelig en del murer og vegger som har rast delvis, og de færreste husene har tak. Man får likevel et godt inntrykk av hvordan byen så ut i sin storhetstid. Med en gang man kommer inn dørene får man se byen overnfra, og det er et fantastisk syn. Når man i tillegg har gått i fem dager for å komme hit er det en god følelse å endelig ha kommet i mål. Det er mye man kan si om Machu Picchu, men jeg skal heller la bildene gi detaljene.

Vi brukte flere timer på å vandre mellom bygningene sammen med guiden vår. Han satt nok med mye kunnskap, men hadde desverre et litt begrenset ordforåd på engelsk. Det ble derfor relativt enkle forklaringer, og ikke de store utgreiingene om kultur eller religion. Det er uansett store uenigheter om hva Machu Picchu egentlig var, så det er ingen fasit. Mye av området i Machu Picchu er terasser som har blitt brukt til å dyrke mat av ulike slag. Det er likevel ikke den store mengden som kan ha blitt produsert her, så en av teoriene er at byen hadde bare hadde rundt 500 innbyggere, og hovedsakelig var et hellig sted hvor man dyrket guder. En annen teori er at terassene ble brukt til å eksperimentere med ulike vekster, eller å lære folk å dyrke mark. I denne teorien vil Machu Picchu ha vært en slags jordbruksskole. En teori som vinner stadig flere over, og virker både sannsynlig og litt kult.

Ved siden av Machu Picchu fins et litt høyere fjell som heter Waynapicchu. Her kan man gå opp og finne flere inka-bygg, og få en fantastisk utsikt over Machu Picchu i samme slengen. Veien opp Waynapicchu består, igjen, av bratte steintrapper, og turen opp tar en god time. Overalt langs veien finner man terasser og plattinger i samme stil som Machu Picchu, og alt byggverket her er integrert med landsskapet på en sømmløs måte som får det til å gli inn i naturen. Fra toppen av Waynapicchu kan man fortsette en god time til baksiden av fjellet til "The Great Cavern". Dette er et område med grotter i fjellet som inkaene brukt til å lage sine egne bygninger.

Machu Picchu er nok det stedet i verden som gir det mest intakte bildet av hvordan inkaene levde. Byen ble bygget ca. i år 1450 og konstrueringen varte i omtrent 30 år. Byen ble aldri fullført. Flere steder kan man se uferdig arbeid og ufullstendige innrisninger i steinen. Det er antatt at inkaene som holdt til her dro fra Machu Picchua til Cusco for å hjelpe til i krigen mot spanjolene, og har på den måten blitt stående (nesten) tom siden den gang. Byen ble offisielt oppdaget av Hiram Bingham i år 1911, men det er visstnok flere som har vært i byen før den tid, og da Bingham fant stedet var det allerede en familie som bodde der og dyrket mark i terassene. Det er mange måter å komme seg dit for turister, og en lengre tur over flere dager er strengt tatt ikke nødvendig. Står det dårligere til med beina kan ta et fantastisk luksuriøst tog til Aguas Calientes, bo på et bedre hotell der, og ta en buss rett til hovedinngangen av Machu Picchu neste dag. Det er uansett et sted som jeg anbefaler å besøke en gang før man legger på røret.